lokalmat koster mer enn det smaker
Norsk reiseliv etterlyser mer lokalmat. Jeg etterlyser bedre service, og gir egentlig blaffen i hvor maten kommer fra.
Jeg tror ikke lokalmat på alle fat er veien å gå for et mer lønnsomt, og dermed bedre, norsk reiseliv. Norge er for langt, leverandørene for mange og små og gjestene for uinteressert for at det skal bli noen suksess.
Når jeg reiser i Norge er jeg mye mer opptatt av god service og god mat enn om maten kommer fra dalføret jeg befinner meg i, eller om fisken kommer fra skjærgården rett utafor. Hadde jeg vært alene om dèt så hadde det vært så sin sak. Men jeg møter ingen andre som er opptatt av det heller.
Ustabile leveranser. Lokalmatleverandører sliter med stabilie leveranser. Dermed blir de ikke aktuelle leverandører til hotell og restaranter som ikke kan skifte meny etter leverandørens "forgodtbefinnende". Derfor blir også "bondens marked" og lignende prosjekt mer som er kuriositet enn enn stabil og troverdig leverandør til norsk husholdning. Bonden klager på dårlig oppmøte på markedene. Ikke skyld på kunden, det er totalproduktet som er for dårlig.
Gledelig nok finnes det unntak. Men unntak gjør ingen vei i vellinga.
Når jeg kommer inn på en restaurant forventer jeg å bli sett, bli vist et bra bord, få presentert en meny og å få bestille innen rimelig tid. Dersom det er travelt på kjøkkenet skal dette opplyses. Ingen problem, så lenge jeg vet det.
Når maten kommer forventer jeg at den er slik den blir presentert i menyen. Dersom den er avbildet i menyen (risikosport) så må den ikke se noe dårligere ut enn den er på bildet. I hovedsak vil jeg derfor advare mot foto i menyen.
Signalrett. Det er bedre at reiselivsregionene bestemmer hvilke signalretter de vil satse på, og å la de ulike leverandørene få mulighetene til å levere til menyen, istedet for at små gardsprodusenter skal finne opp matkruttet hver for seg og at restauranten må lage menyen utifra det mer eller mindre tilfeldige og ustabile lokale matfatet.
Når jeg spiser fondue i Alpene gir jeg blaffen i om kjøttet kommer fra nabogården. Jeg vil ha gode råvarer - gjerne fra det aktuelle landet. Men om det har blitt kjørt 40 mil spiller ingen rolle.
Når jeg spiser klippfisk i Bergen spiller det liten rolle for meg om fisken kommer fra Smøla, Øygarden eller Lofoten. At den er norsk er bra. Veldig bra. Og det holder for de aller fleste.
Glem maset om lokal om lokalmat. Fokuser på å skaffe god mat hele tiden. Og gode produsenter bør kunne levere langt utenfor egne fylkesgrenser, mens de dårlige helst bør finne på noe annet.
Hva koster det? Jeg har ikke sjekket. Men jeg er temmelig overbevist om at støtteordningene til lokalmat langt overstiger det de klarer å levere tilbake. Støtte i oppstartfasen er bra. Støtte til drift er jeg mye mer skeptisk til.
Serveringsbransjen bør lete etter de gode servitørene, de som tør å fortelle en historie, som smiler og prater med gjesten, som ikke glemmer oss underveis og som leverer gode varer gjennom hele måltiden. For det gode måltidet handler om den gode følelsen. Tvers i gjennom.
Jeg har spist niretters middag på restaurant - alene. Ingen stor opplevelse, når sant skal sies. Og det skyldes ikke maten, men mangel på noen å dele opplevelsen med.
Jeg har spist storartet tre-retters middag servert av den smilende, sjarmerende og historiefortellende servitøren. Og det ble en kjempeopplevelse.
Det skal ikke så mye til, folkens.