Kunsten å reise - uten å sutre

Nordmenn er mestere på å reise - og til å sutre. Gjelder det deg?

I takt med nordmenns økte kjøpekraft har vi i større og større grad lagt verden under våre reiseføtter.

Vi reiser oftere og lengre enn før. Et år uten å ha vært i minst en storby og minst et chartermål er ikke noe godt år. Og for skilsmissebarn ender det ofte dobbelt opp - for ingen mamma eller pappa vil være dårligere enn andre.

Dersom man må feriere i hjemlandet så bør det helst ha en veldig god årsak. Norgesferie er for dem med dårlig råd, dårlig fantasi eller manglende initiativ til å dra til det forgjettede land - Syden. Dersom du reiste, - altså virkelig reiste - og ikke bare dro til Syden - så ville du lære at vi bør være med å dele vår rikdom. Og å sutre mye mindre. Men rikdommen har gjort oss mindre rause. Og mer kravstore.

Vi burde heller bruke lokaleide tavernaer, kunst- og kulturtilbud, barer, butikker og servicetilbud. Ikke satse på all-inclusice som sender pengene direkte tilbake til store reisekonsern.

Men nordmenn er blitt som onkel Skrue. Vi har god råd, men er blitt gjerrige.

Det er en ny form for charterfeber. Og den er ikke av det gode. Fordi den kommer snikende, og den går ut over alle andre.

Vi vil helst ikke reise med flyselskap som tar seg betalt for å gi service. Vi vil betale absolutt minst mulig, og ender opp med flyselskap som gir deg akkurat dèt: minst mulig.

Sutrekulturen

Derfor sutrer vi når vi må betale for å betale, betale for bagasje, betale for mat og drikke om bord og betale for det som burde vært inkludert (dersom vi var villige til å betale for det - men det er vi altså ikke).

Derfor vil vi dra jorda rundt med flyselskap som ikke har avtale med andre selskap. Og, som når flyene får trøbbel, sørger for at vi står uten andre returmuligheter.

Da blir vi veldig overrasket.

Reisevant

Det hadde vi ikke blitt om vi var mer vant til å reise.

Det tilhører nemlig reisens sjel at ting kan skje. Ting kommer i veien, blir forsinket, blir fremskyndet, blir endret. Det er det som er å reise.

(Det er også slik å ferdes på sjøen og fjellet over flere dager - fordi vi er prisgitt forhold vi ikke er herre over: været)

Og den som har åpent sinn får mange flere opplevelser, blir flinkere til å takle endringer, til å tåle innstilte fly, til å løse oppgavene.

De andre

Men nordmenn sliter med det. De har betalt (minst mulig) for å få noen til å ordne opp for oss. Og dersom ikke servicen er på businessclass-nivå. Da er det lov å sutre.

Jeg kjenner folk som er flinke til å reise. De har en uenderlig rekke med uventede hendelser i reisebagasjen. De sutrer aldri.

Jeg kjenner folk som reiser til Syden mange ganger i året. Uten å klare å takle endringer - uten sutring.

Er det mulig å gjøre noe med det?

Jeg er ikke sikker. Men, jeg tror at de som reiser sjeldnere til Syden blir flinkere til å huske at ting er annerledes enn hjemme. Og de er villig til å betale litt mer for litt mindre.

Og de ender opp med å få aller mest igjen.