Etterlysning: Norsk reiselivsminister bes melde seg i resepsjonen
Ellers blir reiselivet aldri den nye oljen
I årevis har det komme sporadiske etterlysninger av en norsk reiselivsminister. Behovet har kanskje aldri vært større enn nå. Foto: Odd Roar Lange
(ODD ROAR LANGE): Det jaktes på «den nye oljen». Og reiselivs og turisme blir i festtaler og politiske debatter av mange trukket frem som den utvalgte næringen.
Det kan kan være et godt valg. Men hvem skal styre Den-Nye-Oljen-departementet? Ingen?
Vi har et Olje- og energidepartement, vi har Landbruks- og matdepartement, vi har Nærings- og fiskeridepartement.
Der Næringsministeren har det overordnede ansvaret for reiselivet, selv om reiselivet strengt tatt sorterer under minst åtte ulike departement.
Norge har 15 viktige departement med dyktige fagfolk som tar de nødvendige vurderinger, avgjørelser og grep for å sikre at utviklingen går i den retningen regjeringen og stortinget bestemmer.
Mens reiselivet, som strengt tatt ikke er en næring men kjede av bransjer, lider mer og mer under ikke å ha en egen og samlende Reiselivs- og turistminister. Behovet er prekært og økende.
Mininsterbløffen
I flere år har reiselivsminister vært etterlyst. Til ingen nytte. Monica Mæland forsøkte i mars 2016 å berolige reiselivet med at hun var reiselivsminister. Mens den ynkelige reiselivsmeldingen som kom året etter viser med alle sine svakheter og med all tydelighet at det var hun ikke.
Og det var ikke dessverre overraskende.
Og ikke var et stort bedre under regjeringen Stoltenberg heller.
Daværende næringsminister Trond Giske inviterte 29. mai 2013 til erfaringskonferanse for reiselivsnæringen. Giske holdt sin velkomsttale - og forlot deretter konferansen! Bransjen ble overlatt til seg selv, og til en statssekretær som også ruslet inn og ut ettersom andre arbeidsoppgaver presset seg på.
Om en reise- og turistminister har vært viktig før så er ministerposten enda viktigere nå.
Hvordan kan reiselivet finne seg i det?
Hva skal fylles i reiselivets kofferter i fremtiden?
Hvem styrer butikken?
I en verdiskapingsanalyse av reiselivsnæringen i Norge nevner behovet, oppsiktsvekkende nok, ikke med et eneste ord.
Myndighetene benytter i dag en lang rekke virkemidler for å styrke den norske reiselivsnæringens verdiskaping. Men koordineringen er fragmentert og selv om Innovasjon Norge har opprettholdt sine budsjett de siste årene så er pengesummen til fordeling på prosjekter i distriktene bekymringsverdig redusert.
Det er nesten utenkelig å se for seg fremtidig finansiering av fellesgoder uten samtidig å innføre en eller annen variant av turistskatt. Det er mange eksempler på allerede. Fellesgoder som ingen tar ansvar for, fordi det ikke er noen som kan peke på hvor ansvaret skal ligge - og deretter sørge for at finansiering følger oppgavene.
Markedsføring av destinasjoner, regioner og hele Norge er den viktigste delen av fellesgodene. I tillegg kommer oppgaver som oppkjøring av gode skiløyper, merking og vedlikehold av stier. Samt vedlikehold av parkeringsplasser, rydding, søppelhåndtering, fjerne tilgroing, toalettdrift ved fellesarealer og ansvar for sikkerhetsbuer er andre eksempler.
Stemoderlig behandling
Fellesgodeproblematikken er kraftig forsterkes de siste årene og lider under at fellesgodeproduksjon må koordineres uten at noen har koordineringsansvaret. Reiseliv har blitt stemoderlig behandlet i mange norske kommuner. Reiseliv er ingen lovpålagt tjeneste. Og vi vet alle hvordan det går med tjenester som ikke er lovpålagte.
Et argument mot å få en reise- og turistminister er at det er lite hensiktsmessig og lite nyttig med et lite skyggedepartement under næringsdepartementet.
Men det er opp til reiselivet selv - den nye oljen - å sørge for at departementet får den tyngden som det fortjener og trenger.
Ellers kommer den nye oljen til å bli like kontroversiell som den gamle.
Avsløringer i vente
Det finner heldigvis noen hederlige unntakskommuner. Men dette er personavhengig og sårbart.
Norske kommuners ressursbruk på reiselivet står på ingen måte i forhold til de enorme inntektene det skaper. I de fleste norske kommuneadministrasjoner er det ingen heltidsansatte som har reiseliv som fulltidsjobb. I enkelte kommunalt eide selskap (KS og IKS) finner vi cruiseselgere. Men i det store og hele behandles reiseliv både i kommuner og fylkeskommuner på en måte som ikke reflekterer de enorme inntektene reiselivet allerede skaffer kommunene og de formidable oppgavene som venter.
Da er det kanskje ikke så rart at vi heller ikke har et eget reise- og turismedepartement.
“De fleste som holder på med reiseliv gjør det fordi det er morsomt, ikke fordi de tjener penger på virksomheten. Men trykket mot reiselivet vokser. Hvor morsomt blir det da?”
Denne sommeren har kritikken mot norsk reiseliv økt i omfang. Og vi har bare sett et forsiktig begynnelse. Det kommer til å dukke opp flere avsløringer.
Kritikken mot cruiseturisme og overturisme har funnet plass i alle de store norske mediene. Reiselivsansatte som prøver å se på sin egen næring med kritisk blikk blir møtt med trusler og utfrysing.
Dette skjer på samme tid som norsk reiseliv blir mer og mer utskjelt.
Sterke stemmer målbærer kritikken, og næringen vet ikke hvordan de skal håndtere den eller hvem som skal håndtere den.
Det kan tydeligvis ikke være opp til den enkelte aktør, destinasjonsselskap eller landsdelsselskap å definere hva som er et bærekraftig veivalg for Reiselivs-Norge og hva som ikke er det. Til det er presset fra lokale eiere og lokale styrerom alt for sterkt.
De som styrer reiselivet mot stadig større problemer mangler vilje, verktøykassa og lovverket som tvinger dem til en kursendring som alle snakker så varmt om.
Mat, kultur og opplevelser er reiselivets satsingsområder. Foto: Odd Roar Lange
Overbetalte konsulenter som lager vage og uforpliktende masterplaner for kommuner etter kommuner går hånd i hånd med havnedirektører som ikke ønsker raske forandringer. Det fører til fine ord på reiselivskonferanser. Men det bidrar ikke til å nå det uttalte målet: Færre men riktige turister, og lengre turistsesing i Norge.
Medietrykket øker. Det kommer til å bli verre.
Derfor haster det med å få på plass en reiselivsminister i Norge.