Dette er Norges viktigste «hotellseng»

Til alle menn: Ta deg sammen - ikke gjør som meg.

Her har jeg fått den beste hjelpen, av de beste folka, hele helga. Tusen, tusen takk. Foto: Odd Roar Lange

(ODD ROAR LANGE): I de fleste av mine reportasjer kommer jeg med anbefalinger, tips og råd som leserne gjerne må følge.

I dag kommer et som ikke er til etterfølgelse. Det vil si, ta gjerne med deg erfaringen min. Den var nær ved å bli litt for dyrekjøpt.

Jeg har ligget i flere tusen hotellsenger og gjestesenger opp gjennom et langt liv. Men ingen har vært så god som den på bildet. Og forklaringen kommer om litt.

Først et skritt tilbake

Det er lett å være etterpåklok. Og den slags klokskap er i alle fall mye bedre enn ingen klokskap i det hele tatt. La meg skru tiden 14 dager tilbake.
Til arrangementet Elvelangs i Oslo. Turen langs Akerselva i høstmørket er en tur jeg hadde sett frem til. Den medførte en rusletur gatelangs fra Grünerløkka til Storo før turen langs elva - sammen med tusenvis av andre - kunne starte.
Jeg kjente det etter noen hundre meter, noe udefinerbart som strammet seg rundt hjertet. Ikke smertefullt, men veldig ubehagelig. Tungt å puste, og vanskelig å holde tempoet oppe.

Typisk eksempel på «dårlig kondis» tvang jeg tankene mine til å tenke. Selv om varselklokkene hadde begynt å kime.

Den siste turen før jeg trenge hjelp gikk til Geiranger og Dalsnibba.

Dette gjentok seg et par dager senere. Og enda en gang da jeg forrige helg skulle gå den moderate turen fra Geiranger havn til Hotel Union, litt oppe i bakkene i turistbygda.

Jeg senket bare farten og kompenserte for følelsen av alt for trangt hjerte, svette og rask pust. Ubehag i hjertet pleier da å gå over av seg selv, gjør de ikke? Eller?

En mail til fastlegen ga et utvetydig svar: La en lege sjekke deg, og gjør det klar for en full hjertesjekk.

Jeg tuller ikke med fastlegen, så jeg bestilte timer - men først om en uke. Hadde en del viktige ting som måtte gjøres unna først.

Arbeidsuka som fulgte gikk smertefritt - når jeg satt i ro. Litt mer hjertemurring og -klem når jeg gikk, særlig i trapper.

Men, man er da mannfolk: Legger seg ikke nedpå mens leserne venter på gode reisetips.

Det gikk fint, på et vis, frem til fredag morgen. Da var lyden av varselklokker blitt litt for tydelig. På grensa til øredøvende. Kanskje jeg skulle nevne det til sjefen mens jeg var på vei til jobb?
En kjapp sms ble sendt:
«Tror jeg må returnere. Skikkelig press/smerte i hjertet. Og svetter. Bør nok få en legesjekk.»

Svaret kom lynraskt: «Absolutt. Lege nå.»

Bilen ble parkert hjemme på Grünerløkka, og siden jeg er ganske praktisk anlagt fant jeg det genialt å pakke en liten reisebag, samt finne frem mac, ladere og notatblokk. Før jeg ringte 113.

De gode hjelperne

På telefonloggen kan jeg se at det gikk fire min fra jeg ringte til ambulansen stod ved døra og turen gikk til Lovisenberg sykehus.

Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer. Men gå rett til oppsummeringen:

Helt fra første sekund følte jeg trygghet, hjelp og omsorg. Både i bilen, i akuttmottaket, på medisinsk sengepost 8 ved Loviseberg Diakonale Sykehus. Og deretter på hjertemedisinsk sengepost ved Oslo Universitetssykehus på Ullevål.

Topp moderne medisinsk kunnskap, erfaring og kompetanse for å fikse trange blodårer til hjertet etter et lite infarkt, parret med de beste folka. Det er en uslåelig kombinasjon.
Det er nesten som et helt lite eventyr, der den ene etter den andre stiller opp for at hjelpen, behandlingen og oppholdet skal bli førsteklasses.
Jeg har ikke brukt mye energi de siste dagene på en analyse av den bygningsmessige beskaffenheten av de to Oslosykehusene. Men man skal være både sløv og svaksynt for ikke å se at det er behov for et løft. Måtte de få det så fort som mulig.

Takk for hjelpen - og livet

Men folka som jobber her. For en gjeng! De er av ypperste merke.
Hele tiden med det reiselivet kaller vertskapsfokus. Med løpende og god informasjonsflyt som gjør at det ikke etterlater seg store spørsmålstegn. Noen kaller dem engler. Jeg tenker helst at englene kan jeg møte senere, mye senere. Selv om det var nære på.
Denne gang møtte jeg toppfolk her nede. Det får holde. Utmerkede folk hele veien, tvers igjennom.

Jeg ringte 113. Fire minutter senere var de her. De første av mange gode hjelpere. Foto: Odd Roar Lange

De har gjort det slik at jeg i løpet av helga er blitt reparert og en bedre og klokere utgave - og snart kan fortsette å reise igjen, fortsette å oppleve, fortsette å lære, fortsette å dele mine reisetips, reiseerfaringer og reisenyheter med deg.
Og enda viktigere enn dette, i alle fall for meg og mine: fortsette å leve et godt liv.

Men hva er egentlig poenget med dette innlegget?

Det er en klar og tydelig beskjed til alle der ute, særlig til alle menn. For jeg vet at det helst oss dette gjelder. Vi som lukker ører og øyne når kroppen snakker til oss. Dette var «close call».

Vi skal jo bare gjøre noe annet først. Og, det kan jo hende at det går over…

Nei, det gjør ikke det. Ikke tidligere, ikke nå og ikke i morra.

Jeg sier det til deg - og til meg.

Ta, deg sammen mann! Kom deg til legen når du kjenner smerte i hjertet. (Det gjelder også dere damer!)

For dette er ikke nytt for noen av oss. Vi har hørt det i årevis. Allikevel finner noen av oss ut at vi skal la være å lytte.

Ikke lytt til smarte kjerringråd

Lytt til ekspertene. Når kroppen generelt og hjertet spesielt varsler at den trenger reparasjon så skal du stole på de beste. De som vet og kan. De som er der for å hjelpe deg. Fordi de vil.
Og du finner mye god informasjon her.

Jeg lover å ikke gjøre denne feilen igjen!

Til dere alle som har stått på for meg:

Jeg er veldig, veldig takknemlig. Jeg kommer aldri til å glemme dere. Og takker av hele mitt nyreparerte hjerte. <3