«La Geiranger bli et forsøkslaboratorium»
En løsning når reiselivet famler seg frem mot morgendagens turisme.
Norsk reiseliv trenger attraksjoner som De Syv Søstre i Geirangerfjorden. Men den bør ikke deles med 1 million gjester som skaper trøbbel for den den naturen de beundrer. Foto: Odd Roar Lange
(ODD ROAR LANGE): Reiselivets rangel begynner for alvor å nærme seg slutten. Festen uten klimaregulerende regelverk er snart over enten de liker det eller ikke.
For nå tvinger nye krav, skatter, avgifter og forbud seg frem også i reiselivet. Forunderlig nok virker noen fortsatt overrasket over at endring ikke er noe man bare kan snakker om, men noe som må settes ut i praksis ganske omgående.
Allikevel lukker mange øynene og drømmer seg tilbake til fortiden. Selv om det ikke er her de finner løsningen og muligheter til blå tall på bunnlinja.
Du finner ikke en eneste bygd, by, kommune eller region i Norge som ikke mener at de må bli mer bærekraftig. De fleste snakker om det både vidt og bredt, men når det kommer til stykket så er bidraget når når det kommer til klimagassreduksjon minimalt. Ofte helt fraværende. Snarere er den økende selv om de vet at det er riv ruskende galt.
Og et vanlig utsagn er: «Nå er jeg så lei av snakket om bærekraft.»
Lei? Allerede? Det har såvidt begynt. Og det er her løsningene ligger, ikke problemene.
Det er i og for seg helt fint at man er lei hvis det bare handler om å snakke om det. Men dersom misnøyen om praten byttes ut med handling er bærekraft selve fremtiden.
Spiser opp gevinsten
Og da hjelper det ikke å fjerne plastsugerør i hotellbaren eller vaske håndklær litt sjeldnere hvis andre samtidig øker cruisetrafikken på fjorden. Det bidrar ikke til et bedre klima og et godt liv for innbyggerne når andre synes det er viktigere å få flere langveisfarende korttidsbesøkende fremfor kortreiste og lflerdagsoppholdene og mye mer bæredyktig vertskapsfokus.
Bærekraft må måles og være synlig. For blir det ikke målt så blir det heller ikke gjort.
Og reiselivet i Norge må snart tørre å si ja til antalldempende besøkstiltak til fordel for de kvalitets-styrkende og verdiskapende tiltakene som gir de resultatene man ønsker. Eller det som mange snakker om, men ikke lykkes med: Færre, men bedre betalende gjester.
De lykkes ikke fordi de ikke ønsker å lykkes.
Klokkene tikker
Sjøfartsdirektoratet er i gang med arbeidet med å stille krav om nullutslipp for turistskip og ferger i verdensarvfjordene fra 2026.
Oppdraget er en bestilling fra Klima- og miljødepartementet (KLD), og frist for levering er satt til 31. desember 2022.
Sterke krefter har forsøkt å stanse 2026-vedtaket. Stortinget har behandlet et representantforslag om utsettelse av kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026. Men forslaget ble ikke vedtatt.
I fjor vedtok Stortinget følgende tilleggsvedtak:
Stortinget ber regjeringen bidra til gjennomføring av tiltak initiert av lokale og regionale myndigheter, som reduserer utslipp i verdensarvfjordene, og Stortinget ber regjeringen foreslå tiltak som sikrer verdensarvfjordene som anløpshavn for cruisebåter også etter 2026, blant annet ved at staten sikrer etablering av landstrøm i Flåm som planlagt innen 2022.
Jeg har denne helga besøkt verdensarvkommunen Stranda med en av landets mest populære turistprodukt Geiranger. Man kunne kanskje tro at det blir stille og rolig nå. At ingenting skjer. I stedet opplevde jeg en bygd med optimisme, fremtidstro, delingsglede og skaperkraft.
En sommer er over
Den store turistsesongen i Geiranger er snart over for denne gang. Butikker er i ferd med å vinterstenge, sommeransatte pakker og reiser, aktivitetsleverandører runder av for sesongen.
Det betyr også et fravær av utenlandske turistbusser som konkurrerer med cruiseskipene om å slippe ut mest mulig eksos fra dieselmotorer. Borte er de store køene av dagsbesøkene som ikke bidrar til overnattingsinntekter i hotellene, spaopphold, yoga, konsertbesøk - og som aldri får ta del i det ekte livet i Geiranger. Og som aldri kommer tilbake som individuelle gjester, fordi det som møtte den i Geiranger ikke på noen måte ligner på det som fikk dem til å reise dit: Stillhet, ren natur, god plass og god tid.
Drømmemøtet
De får aldri bidra de til gode møtene mellom vertskap og gjest. De får aldri møte dem som ønsker at vertskapsrolle skulle bli noe mer enn kjapp køkulturavvikling på IKEA. De som drømmer om at det en gang skal bli en god opplevelse for både kjøper og selger av reiselivsproduktet.
Som igjen fører til befolkningsvekst og positiv utvikling av lokalmiljøet.
For det er først når lokalbefolkningen har det bra, at reiselivet er bra.
«2026-vedtaket» om utslippsfri ferdsel på Verdensarvfjordene er et forvarsel på hva som resten av reiselivet har i vente. Fordi det er helt nødvendig.
For i løpet av de sju neste årene skal Norge kutte sine utslipp med minst 50 prosent. Rekk opp hånda de som tror at det går uten typiske og krystallklare «2026-vedtak».
Slipp dem til
Norge har en unik mulighet til å ta noen store, klare og målbare klimasteg i riktig retning.
Og her kommer Geiranger inn i bildet. Bygda er klar geografisk omkranset, den har reiseliv som hovednæring og har en fjordvei og to fjellveier inn og ut av reisemålet. De har mer eller mindre frivillig fått et gigantisk klima- og menneskeproblem i fanget gjennom en voldsomt vekst i skips- og busscruiseturisme.
Når et av de fineste stedene i Norge er blitt mest kjent for problemene som skjønnheten har ført med seg, sa skjønner de fleste at det er galskap satt i system.
Omkampene er over
I bygda er det naturligvis delte meninger om 2026-vedtaket. Men nå er det på tide å legge diskusjonen død. Omkampens tid er forbi. Løsningen ligger foran oss, ikke bak oss eller gjennom jakten på smutthull for å unngå 2026-kravet.
I stedet bør Geiranger, med alle nødvendige ressurser fra staten få støtte til å bli et forsøkslaboratorium for fremtidens reiseliv - og dermed også økt livskvalitet for fastboende.
Det er mulig å gå fra minustall til plusstall på alle områder.
Da pandemien rammet Norge generelt og Geiranger (som i sommerperioden hadde nesten bare utenlandske turister) spesielt vare det mer enn én innbygger i Geiranger som spådde bygda den sikre og raske død.
Om tre år er det slutt på reiselivsindustrien slik vi kjenner den i Geiranger. Det er tid for en ny gullalder der pengene kan bli i bygda, ikke seile av gårde til et skatteparadis.
Pulsen slår
I stedet ble det rekordomsetning i flere bedrifter. Fordi nordmenn igjen fant Geiranger attraktiv. Det største hotellet i bygda, Hotel Union, hadde større omsetning med 65 prosent belegg i 2020 enn de har med over 90 prosent i 2022.
Det kom gjester som ble der i flere dager. De var på ferie, ikke på speed-date med en turistmaskin. De kom under huden på Geiranger. En bygd som med kreativitet er klar for transformasjonen til nye Geiranger.
Strikkehelg, Lystkunstfestival, Jentehelg, Sjømathelg, Fjordromantikk og seniorhelg, Festspel-helg og Spaweekend , Akevitthelg, Øl-og-latter-helg er bare litt av hva bygda med 200 innbyggere har på menyen de kommende månedene. Og da har jeg ikke nevnt alle naturopplevelsene som står i kø til lands og vanns.
Mye har gått galt
Geirangers mangel på en sammenhengende merkevarestrategi betyr at for mange typer turister kommer til bygda og forventer for mange forskjellige ting.
Samtidig fremmer turistmyndighetene destinasjonens historie som om den var den mest verdifulle. Men det er til syvende og sist ikke den som bringer inn pengene. I stedet må Geiranger hjelp til å skape et varemerke som må være tydelig og troverdig for et annet nytt publikum.
Det er kulturen og de gode opplevelsene i Geiranger som skal bringe de store inntektene, ikke køer av mennesker som minner om køen på IKEA en travel lørdag.
En ekstrasjanse
Geiranger hadde sammen med mange norske kystkommune og cruisedestinasjoner en gyllen mulighet til å bruke pandemien til å utvikle et nytt og bedre lokalsamfunn. Sjansen ble misbrukt. Men Verdensarvfjordene får et forsprang når det gjelder å skape fremtidens reiseliv. Gi dem hjelp til å lykkes. For alle vet at det er billigere og bedre å være føre var enn etter snar.
“Det er bedre å være forsiktig enn å måtte rette opp sine feil senere.”
Piloten
Myndighetene har allerede åpnet opp for turistskatt, eller penere sagt »besøksbidrag», hos enkelte utvalge pilotkommuner i Norge. Og turistene sier ja til turistskatt i Norge.
Foreløpig har det gått tregt med å peke ut pilotene. Men det bør være selvsagt at Geiranger får en fortrinnsrett her.
Det gir et godt liv for den lokale bussjåføren og for kona som har en annen turistjobb i kommunen, for kulturarbeiderne, for bakeren, syltetøyfabrikken, bryggeriet og sjokoladefabrikken, for det frivillige Geiranger, for hotelleierne, for lokale aktivitetstilbyderne, og for barna og ungdommene i Geiranger har sammen med de som skal flytte dit rett til å være i «seedet gruppe» når morgendagens reiseliv skal utformes.
Det er ikke gratis, og det er slett ikke uten omkostninger, men gevinsten er formidabel. Det kan bli en ny gullalder.
Og den gevinsten bør Geiranger få legge hånda på. Verdensarvbygda er en perfekt destinasjon til å bli det forsøkslaboratoriet Norge og reiseliv trenger akkurat nå. Her kan morgendagens reiseliv utvikles, løses og skapes.
Og det haster. Geiranger ligger der og er klar for utvikling og fremtid.
Kanskje vi skal gjøre alvor av de fine ordene: Reiselivet kan ikke lenger være problemet, men bli en del av løsningen.
Grip sjansen nå.
Om The Travel Inspector:
Odd Roar Lange er norsk reiselivsekspert og kjent som The Travel Inspector og en av Norges mest erfarne reiselivsjournalister.
Og er også ansvarlig for reisereportasjer og nyttige reisetips på forbrukersiden DinSide som er en del av Dagbladet og Aller Media.