Slik kan cruisehavnene bli morgendagens forbilder og reiselivsvinnere
Fra utskjelt til utsolgt
Det politiske Geiranger og Flåm tegner mørke skyer over fremtiden. Da er det viktig å aldri glemme at de fleste bekymringer blir det aldri noe av… Foto: Odd Roar Lange
(ODD ROAR LANGE): Stortinget har bestemt seg: Det blir ingen utsettelse av kravet om nullutslipp fra cruiseskip i de norske verdensarvfjordene fra 2026. Det er bra.
Fremskrittspartiet gjorde flere kraftige fremstøt i Næringskomiteen for å utsette det absolutte utslippskravet. Men de ble aldri hørt.
Stranda kommune, som er hjemkommunen til turistbygda Geiranger og næringsaktører i Aurland kommune med Flåm havn som cruisehavn, og har brukt ulike arenaer for å få myndighetene til å snu. Det hjalp ikke.
Klimaminister Sveinung Rotevatn (V) holdt døra på gløtt for en utsettelse, men ombestemte seg.
Det er bra for Norge når landet rigger seg for det store mestermøtet innen reiseliv de kommende månedene.
Det handler nemlig om å unngå å gjøre de samme feilen som før korona om igjen. Det handler om å bygge et robust og lavutslipps reiseliv som er setter destinasjonsutvikling foran destinasjonsmarkedsføring.
Mens de norske verdensarvfjord-utviklerne minnes på at de ta vare på destinasjonen ved å beskytte lokalsamfunnet. Når de rigger seg for fremtiden så må de aldri miste av syne at reiselivsmarkedsføring skal under paraplyen for reiselivsledelse, og ikke omvendt.
“I 2021 måles ikke reiselivssuksess i antall hoder – men i verdiskaping.”
Misforståelsen
Å si nei til utsettelsen av krav om nullutslipp fra cruiseindustrien blir gjerne forvekslet med mangel på forståelse for utfordringen dette medfører for lokalmiljøet og lokalbefolkningen. Det er en misforståelse.
For i stedet for å slakte avgjørelsen er det smartere å sette seg i det førersetet som «alle» snakker om: Det grønne førersetet. Slik at de kan bli de mest bærekraftige reisemålene i Norge.
Der det er fokus på nøkkelpunktene:
de fastboende
på økonomien
på klima og miljø
“De 10 prinsippene for et bærekraftig reiseliv må hogges i stein og være like viktig for verdensarvfjordenes og norsk reiselivsstrategi som steintavlen og de 10 budene var for Moses for 3200 år siden. ”
De gamle skipene seiler snart ut fjorden for siste gang. Det er godt nytt for fremtiden. Foto: Odd R. Lange
Absolutte krav
Bærekraft er er mer enn klimagassutslipp og ren luft. Det aller viktigste for å lykkes med å bli en bærekraftig reiselivsdestinasjon er at det er fokus på økonomi og verdiskaping. Uten dette så er frisk luft og fin utsikt dessverre lite verd for et lokalsamfunn som jobber for å overleve og å utvikle seg.
Med kravet det absolutte kravet om nullutslipp, som er et fornuftig krav, må det derfor også følge muligheter for løsninger. Mer om det litt senere.
Norsk reiseliv og næringsliv står foran en brutal klimautslippsslankekur. Det blir ikke smertefritt.
Men det finnes ikke noe alternativ. Og vi har det travelt, fordi vi skulle ha startet i går.
Mange må ofre litt, noen må ofre mer, og til slutt vil vi komme i situasjoner som identifiserer klimaløsninger som krever at noen vil måtte ofre veldig mye.
Reiselivsnæringen sier selv at de må gå fra å være en del av klimaproblemet til å bli en del av klimaløsningen. Det skjer ikke uten at noen må ta store kostnader på kort sikt. Men det er samtidig anledningen til å bli de store vinnerne på lang sikt.
Det teknologiske skiftet
Det internasjonale klassifikasjonsselskapet DNV GL Group mener at nullutslippsframdrift ikke er tilgjengelig for store cruiseskip innen fristen i 2026.
Og Aurland Hamnevesen, Aurland Næringsråd, Aurland Ressursutvikling, Geiranger næringsforening og Stranda kommune understreker at det ikke vil komme cruiseskip til Geiranger eller Flåm i 2026 hvis kravet om nullutslipp for skip i verdensarvfjordene opprettholdes. Det er klart at dette må lyttes til. Men løsningen ligger ikke her.
På den annen side er det verd å merke seg at mens Aurland (Flåm) har klare ambisjoner om å skape og gjennomføre en bærekraftig cruisefremtid, har Stranda (Geiranger) med FrP-assistanse vært mer opptatt av krisemaksimering.
For de store cruiserederiene er muligheten til å besøke de norske verdensarvfjordene svært verdifull. Alt tyder på at de vil strekke seg svært langt for å nå de norske kravene - fordi tilsvarende krav vil bli stilt over hele verden.
Med et synkende antall skipsanløp, mindre bruk av fordyrende agentledd og eksklusiv adgang for miljøriktige skip med betalingsvillige passasjerer vil havner med overturismeproblematikk kunne løse flere av sine utfordringer i samme operasjon.
Hvem skal ta regningen?
Ingenting tyder på at de største skeptikerne i Flåm og Geiranger får rett i at alt går ad undas. Men hva gjør vi dersom de overnevnte høringsinnstanser og klassifiseringsselskap får rett i 2026: At all cruisetrafikk stanser opp for en kort periode - mens løsningene er like om hjørnet?
Norge har heldigvis en verktøykasse som kan tas i bruk. Slik den har vært brukt i 2020 og 2021. Det er kjent kompensasjonsordringer for næringslivet. Det er en del av regjeringens tiltak for å dempe de økonomiske konsekvensene, og brukes der staten gjennom forbud og bestemmelser blokkerer for muligheter til å drive reiseliv.
Men dette må ikke bli noen hvilepute for alle destinasjoner med store klimafotavtrykk. De har et selvstendig ansvar for å bruke de fem neste årene på aller beste måte. De må bli den nye oljen - uten olje.
Dersom de virkelig mener alvor med omstillingsevne så må de vise det i praksis nå.
Når de kvitterer ut at de har gjort alt de kan i arbeidet med å morgendagens utslippsfrie reiseliv så bør de belønnes av både myndighetene og turistene. Det er ubetalelig og må settes pris på.
For slik kan de utsatte cruisehavnene utvikles til å bli morgendagens forbilder og reiselivsvinnere.