Er cruisenæringen blitt reiselivets slagmark?
Hvorfor er det så steile fronter når noen nevner ordet cruise?
Norge mangler en helhetlig og nasjonal bærekraftplan for alle reiselivsnæringene. Dermed gir noen full gass mens andre står på bremsen.
(ODD ROAR LANGE): Cruisedebatten i Norge hardner til. Debattdeltagerne sitter i skyttergraver, stikker hodet opp og fyrer med skarp i retning motstanderne, før de setter seg ned og lurer på om de traff blink eller ikke?
Cruisekrigen har dessverre ingen fredsmeklere, selv om de aldri har vært mer nyttige og viktige enn akkurat nå.
For når cruiseturisme blir trukket frem som en versting innenfor reiseliv blir det brennhett i debattfora og kommentarfelt.
Denne uken samles Norges fremste eksperter innenfor cruise og reiseliv til nasjonal cruisekonferanse i Bergen.
Et av spørsmålene som skal diskuteres er: «om Norge trenger en nasjonal cruisestrategi?»
Det er vanskelig å se for seg noe annet enn et samstemt og rungende ja. Og det må skje raskt.
Innovasjon Norge offentliggjort sist uke tall fra en ny nasjonal cruiseundersøkelse som blant annet tok sikte på å finne svar på hvor mye penger cruiseturistene legger igjen i norske havner.
Så lite blir tilbake i Norge
De har i perioden mai til september intervjuet 3000 passasjerer fordelt på 190 cruiseseilinger ved 13 rederier og fra i alt 34 ulike skip. Tallene viser at 817 000 cruiseturister besøker Norge i løpet av 2019.
304 000 kommer fra Tyskland, 180 000 fra Storbritannia og 130 000 fra USA/Canada. Men det finnes ingen nasjonal oversikt over hvor mange av turistene som faktisk går i land ved anløpene.
Bortsett fra de to verdensarvfjordene, hvor det ser satt restriksjoner, vil cruisebesøkstallet øke neste år.
De foreløpige tallene i fra cruiseundersøkelsen, som er gjennomført av Epinion for Innovasjon Norge, viser dessuten at bare 10 prosent av det cruiseturisten bruker på sin seilas blir igjen hos norsk næringsliv. Dette utgjør 2 145 kroner i løpet av hele seilasen i løpet av Norgesreisen.
Mens rederiet sitter igjen med 23 355 kroner.
I en annen undersøkelse gjennomført i Bergen i 2018, av Deloitte på oppdrag fra Costa Group (Costa og AIDA), viser et gjennomsnittsforbruk på 92 euro per passasjer (ca 875 kr i 2018).
Bør cruiserederiene fortsatt få nyte medbrakt når de går i land i Norge? Foto: Odd Roar Lange
Overturisme eller null turisme?
I debatten synes frontene steile og uforsonlige selv om debatten ikke er ny. Mistenkeliggjøring, ansvarsfraskrivelse og skyttergravkampene har ikke gjort saken noe bedre.
I kommentarfeltene ser det ut som om man må velge mellom klimakatastrofe eller nedlegging av lokalsamfunn, om å måtte velge mellom overturisme eller null turisme.
Fargerik turisme er blitt en svart/hvitt-debatt.
Cruisebransjens intense jakt på nye rekorder både i antall skip og antall passasjerer har gjort at flere attraktive kystsamfunn føler at de er i ferd med å tape den lokale cruisekontrollen.
Og: spenningsforholdet mellom cruiseaktører og lokalbefolkning øker.
Innbyggere i disse områdene vil ikke lenger finne seg i at det ikke gjennomføres synlige lokale strakstiltak.
De vil derfor presse politikerne til å gjennomføre tiltak som truer cruisebransjen og som ikke nødvendigvis er kloke og langsiktige for noen av partene.
Mens cruiserederienes driftsresultat før avskrivninger og skatt (ebitda) har ligget på 25-30 prosent sliter dessverre mange aktører i norsk reiseliv med å i det hele tatt å holde hodet over vann.
Nyheter om bygging av nye hybridskip både i inn- og utland kommer stadig oftere. Det burde glede mange.
Og «det norske cruiseregnskapet» ser straks mye lysere ut hvis norske verft får bruke sin kompetanse i denne utviklingen. Utviklingen går fort, og den går i rett retning.
Selvforskyldt
Cruisebransjen har mye seg selv å takke for kritikken de utsettes for. I årevis har de seilt langs Norskekysten med tungolje og raske gevinster i tankene, samtidig som kravene som har vært stilt til næringen har vært beskjedne. Frem til nå. Men det er klimaendring i lufta - i dobbel forstand.
Og bransjens viljen til selvkritikk har vært liten. Derfor rammer den så hardt.
Skal cruisediskusjonen komme inn på et bedre spor så må rederiene, ved sine norske agenter, kommunale havneselskap og de få andre som i dag tjener anstendig på cruisetrafikken, tenke nytt, raskt og med åpne dører. Å leke gjemsel med dem som søker informasjon er ingen smart kurs å stake ut.
De må snarest akseptere at de representerer en næring som ikke er bærekraftig i dagens form. Og de må ha vilje til selv å bidra med løsninger, uten peke på «de andre» som muligens er større syndere enn dem selv, unnlate ufine angrep eller bevisst benytte feilkilder som argumenter i debatten.
Som da cruisenæringens topprepresentant i Norge, Tor Christian Sletner i Cruiselines International Association forsøkte å fremstille flyreiser som verre enn cruiseferier. Cruisenæringen ror for harde livet, skriver Minervannett.no artikkelen som avslører at CLIAs regnestykke ikke holder vann (krever innlogging).
For det er en riktig dårlig idé å bli tatt med buksene nede når rampelyset fortsatt er på.
Norges trenger en nasjonal bærekraftstragegi for hele Norge - hele året. Dagens cruisedebatt er bra for noen. Foto: Odd Roar Lange
Sår tvil om tallene - igjen
Innovasjon Norges foreløpig taller langt lavere enn cruisebransjen ønsker, og det sås allerede nå tvil om metodene og resultatene.
Slik tidligere, og langt høyre tall, på samme måte har blitt avfeid av cruisekritikere.
Debatten om cruiseklimagassutslippene spriker også.
Fra at «utslippene er til nytte for naturen» til at «de er til enorm skade». Her må begge sider besinne seg dersom man skal kunne samarbeide om en felles cruisefremtid.
Cruisekritikere må vurdere om debatten er tjent med at innleggene deres styres av følelser fremfor fakta, slik de ofte er i dag. De kan heller ikke gi cruiserederiene skylden for alt som er galt med norsk og internasjonal turisme. Det er verken fair eller korrekt.
Cruisedebattanter fremstilles gjensidig som geni eller idioter. Sannsynligheten for at de ikke er noen av delene er stor.
Og begge sider av saken må snarest forstå at journalister og redigerte medier som dekker cruisedebatten ikke er cruise-hatere eller cruise-elskere. De gjør jobben med å avdekke og avsløre. Slik journalister og redigerte medier skal gjøre. Det er rett og slett samfunnsoppdraget de er gitt.
Nasjonal bærekraftplan savnes
Hvis noen synes det hittil har vært mye cruisekritikk så er det bare å grue seg til neste år. Vi har bare sett begynnelsen på en kritisk reiselivsdebatt i Norge. Og det kommer mer. Mediene elsker de gode kranglene og debatter med steile fronter. Det kommer til å bli hetere dersom partene ikke tar til fornuft.
Dersom cruisebransjen og reiselivet ønsker enn annen debatt så må de selv medvirke til at den endres. Så langt har det vært mislykket.
Når cruiseturisme i Norge er blitt reiselivets slagmark har det flere årsaker.
Blant annet fordi Norge mangler en helhetlig og nasjonal bærekraftplan for alle reiselivsnæringene.
Først når det er bra både for økonomien, for miljøet og for lokalbefolkningen snakker vi om at noe er bærekraftig. Det hjelper lite at noen trykker hardt på bremsen dersom andre gir full gass.
Både næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og Innovasjon Norge Reiseliv flagger norsk reiselivsfremtid med «Hele Norge – hele året».
Denne bør justere til «Gjør hele Reiselivs-Norge bærekraftig – hele året».
For ellers blir norsk reiseliv og cruisebransjen sin egen fiende. Og da hjelper det ikke med skyttergraver.
Følger du Thetravelinspector på Instagram?