Norsk reiseliv skryter for mye - av seg selv
Og det er det sjelden noen god grunn til
(ODD ROAR LANGE): Det meste i norsk reiseliv er helt gjennomsnittelig. Sannsynligvis er det til og med under gjennomsnittet. Både i innhold og utførelse. Allikevel skrytes det uhemmet av det. Det er det ingen grunn til. For det blir et problem når man går rundt og tror at man er mye større og bedre enn man i virkeligheten er. Da går det ut over evnen til forbedring og fornyelse.
Naturligvis vis
Det som virkelig er til å skryte av er gjerne naturen, og utsikten. Og den kan ikke reiselivet ta spesiell stor ære av.
Sannsynligvis er det heller Statens vegvesen, skogdriftsaktører, Televerket (som det en gang het) og andre reiselivsfjerne aktører som skal ha en del av æren for det som er av tilrettelegging. Som ved å lage veier og adkomstmuligheter i naturskjønne omgivelser gjorde at turister og fastboende kommer seg til skogs eller fjells og får sett den flotte naturen.
Dessverre, for norsk reiseliv, er utsikt vanligvis gratis. Og da tjener man som kjent ingen penger.
I alt for mange tilfeller har noen bygd en middelmådig restaurant ved disse naturlig flotte utsiktspunktene. Og topper det med under middels service - og gjerne salg av plastinnpakket Vestlandslefse (som burde vært bannlyst).
De beste får lide
Det største problemet med det norske reiselivssprodukt er ikke at vi mangler aller beste av dem. Problemet er heller at vi har for få av dem, og at det er alt for mange av de middelmådige. Og disse siste tror at de er i verdensklasse, mens de aller beste av en eller annen grunn er blitt beskjedne, eller oppgitte og forholder seg tause. Da får de dårlige stedene farlig gode arbeidsforhold. For av en eller annen grunn er det de dårlige som definerer at de gode ikke skal tro at de er noe…
Og i den store klassen for de dårlige stedene det er blitt populært å slå seg på brystet, mens de sier «norsk reiseliv er i verdensklasse» og inkluderer seg selv.
Og mens det for få er dekning for uttrykket, er det for resten av dem villedende markedsføring.
Og når turister kommer til middelmådighetene og må betale like mye som de betaler hos de beste, da går det ut over turisten i første omgang, og reiselivet i Norge i den neste.
Dette er Norges styggeste turistattraksjon
Marmorbiter ligger strødd rundt i naturen, over og under vann, og utgjør et komplett uforståelig kunstverk. Turister rister oppgitt på hodet.
Noen må si i fra
Reiselivsbedrifter er flinke til å løfte seg selv frem i lyset, samtidig som mange av dem ikke er flinke nok til å løfte servicenivået og kvaliteten på produktet. Det gjelder en rekke av serveringsbedriftene og -kjedene, som tjener bra på middelmådig produkt.
Og det gjelder mange av kjedehotellene, som har misforstått dette med ordet kjede. Det skal ikke bety det samme som kjedelig.
Dersom du tar en tur til en norsk reiselivskonferanse eller kulturkonferanse vil du legge merke til et gjentagende fenomen: Selvskrytet.
Om hvor flinke og gode man er. Og dette med verdensklasse, da. Selv om det, i de flestes tilfeller, ikke er riktig.
Fin utsikt, men er den i «verdensklasse»? Foto: Odd Roar Lange
Hva er det de holder på med?
Det eneste lyspunktet med alle middelmådighetene er at det er lettere for de virkelig gode aktørene å stikke seg ut.
Men søk på «norsk reiseliv i verdensklasse» på google, så skjønner du hva jeg mener. Det ramler inn titusenvis av artikler, steder, og opplevelser. Felles for de fleste at de ikke er over middels.
Alt med norsk reiseliv skal være i verdensklasse, selv om alle vet at de fleste ikke er i nærheten av å hevde seg selv i et kretsmesterskap.
Det er flott at man på nordvestlandet skal ruste opp den kulturhistoriske reisen «den trondhjemske postvei». Men når de selger det inn som den nye Camino de Santiago blir det patetisk.
Når Vettisfossen i Skogadalsbøen omtales som Norges svar på Grand Canyon, så det i alle fall et meget dårlig svar på en av USAs største attraksjoner. Og sammenligningen er tåpelig.
Den som tror at Tromsø ligner på Paris har neppe vært i Paris.
Hvorfor er vi egentlig nødt til å sammenlignes oss med store internasjonale attraksjoner, når vi står fjellstøtt dersom vi heller bygger opp våre egne?
“Når forsamlingen består av mange grå katter så er det enkelt for den hvite hermelinen å stikke seg frem”
Derfor taper de millioner
Reiselivets selvgodhet koster dem millioner hvert eneste år. Fordi de mister mersalg og gjensalg.
Kundene, turister fra eget land og fra utlandet, er ikke lettlurte - selv om mange i reiselivet skulle falle for fristelsen og tro nettopp dét. Når de kommer til Norge og opplever at de må betale gull for gråstein så er det bra kun for de som driver med reiselivslureri.
Vi går nå inn i årets siste, og svært viktige, høysesong for reiselivet: Julebordsesongen.
Det er høytid for høye forventinger og lave leveranser.
Det er nå vi kan skille klinten fra hveten. På den ene siden har du dem som benytter anledningen til å loppe kunden for alt den er verd, uten tanke på ettermælet og ettersalget.
Når kunden skjønner at hen har betalt overpris for lav kvalitet i desember så er det lite sannsynlig at hen kommer tilbake i januar og februar.
Og på den andre siden, de alt for få som benytter sjansen til å vise at de har et fabelaktig sted, med god service og som tenker på hver enkelt gjest hver gang.
Og som ønsker at denne gjesten m/venner og familie skal komme tilbake på nyåret. Gjerne flere ganger. Tommel opp for dem.
Ord uten innhold
Hvem er det sitt ansvar at «reiseliv i verdensklasse» egentlig er blitt et innholdsløst samlebegrep?
Først og fremst alle som bruker det, og som burde visst at de ikke skal gjøre det.
Dernest alle som ser misbruket, selvskrytet og den uhemmede selvrosen uten å si i fra. Reiselivsledere og destinasjonsselskap, reiselivsjournalister og guider, for å nevne noen.
Dersom du jobber i reiselivet så er det din vakt nå, og da er det også ditt ansvar.
For ellers bærer det galt av sted. Og det er hovedgrunnen til at alt for mange i norske reiseliv hører festtaler om gyldne tider samtidig som de ikke tjener penger. Da er det ikke kundene som har skylden, men at du har et middelmådig produkt som ikke er i verdensklasse.