Les den utrolige historien om sommerøya som ble lekegrind for alle.

*Hjertøya er en av Moldes aller fineste perler. Her er også en 5 km lang merket tursti. Ta turen hit i sommer om du kan.*

(Odd Roar Lange): Hjertøya og de andre øyene i Molde kunne blitt rikingenes tumleplass. Slik ble det aldri. Her er den utrolige historien om hvordan både staten - og rikingene som ville ha feriested for seg selv - alle ble lurt.
Moldeholmene, øygruppen utenfor Molde i Møre og Romsdal. kunne vært eid av private med tjukke lommebøker og velfylte konti. Med store hytter og stengt for meg og deg.
Slik ble det aldri. I stedet er det Molde kommune som står som eier av øyene Hjertøya, Sæterøya, Gåsøya, Jektøya, Brentøya og et stort antall småholmer og skjær.
Slik har det vært i 80 år. Takket være en handlekraftig skolestyrer og ordfører, en redaktør som lot seg overtale til å holde kjeft – samt 30.000 kroner.
Her er historien om kuppet i mai- og junidagene 1939 som sørget for at staten solgte øyene til kommunen og ikke til private rikinger.

Se bilder fra Hjertøya her:

Øyer til salgs

Det er Knut Sørgaard som i Romsdalsmuseets årbok fra 1998 forteller den helt spesielle historien:
En historie som egentlig startet mange hundre år tidligere. For helt ifra 1700-tallet har ulike husmenn og plassboere bodd på det som den gangen het Gjertøen.
Og gjennom hele 1800-tallet ble det drevet privat både skogbruk og jordbruk på Hjertøya.
Men i 1903 valgte Moldegård å selge holmene, eller «holman» som det heter lokalt.
Reknesholmen (eid av familien Dahl) og Bjørsetholmen (eid av familien Pettersson) og Moldeholmen (eid av familien Møller og Molde- gård) forble i privat, eie mens resten av øyene ble solgt til Den Norske Stats Skog.
De tre private holmene er fortsatt i familienes eie. Men Moldeholmene var ikke noe friområde, og
det var i utgangspunktet ikke lov å ferdes fritt på holmene. Først i 1957 ble friluftsloven, slik vi kjenner den i dag, etablert.
Unntaket var for Molde Seilforening som i 1927 hadde fått tillatelse til å bygge en hytte på nordsida av øya. Men eiendommen måtte gjerdes inn, og siden seilforeningen var en idrett for fiffen var allmennhetens adgang til øyene svært begrenset.

Klart for hjemtur: Denne båten er kjent for mange etter at B/F Taxi gikk i rute fra 1956 til 1986. Båten ble i 1987 solgt til Kosbergs Arkitektkontor og deretter videre til sjøspeiderne i Ålesund. Foto: Romsdalsmuseet

Den hemmelige planen

Opprinnelig skulle Seilerhytta ligge på naboøya Fårøya, som er vestenden av Bolsøya. Men grunnforholdene egnet seg ikke til ankring av båter. Derfor fikk de istedet tillatelse til å bygge hytte på Hjertøya.
Etter tre tiår med skogdrift på de største øyene ønsket imidlertid Statens Skoger å selge Moldeholmene.
Dette kom moldeordfører og skolestyrer Ole Edvard Sivertsen Nås for øret. Og nå startet den hemmelige operasjonen.
Og i 1938 skrev han et hemmelig brev til skogforvalter Per Bragstad i Statens Skoger for å høre om det var mulig for kommunen å få overta holmene.
Brevet ble unntatt offentlighet, og Nås skriver at kommunen har til hensikt å fortsette arbeidet med skogdrift. Ordføreren mener at: Skoleelever kan gjøre nytte for seg ved å rydde på øyene slik at skogen kan reprodusere seg sjøl ved hjelp av frøavl. Etterplanting skal skje der det er behov.

Se flere bilder her:

Uærlighet lønner seg.

Men, ordføreren var trolig ikke helt ærlig i sine hensikter. Mer om det litt senere.
Utover i 1939 ble det holdt nye, hemmelige forhandlingsmøter mellom kommunen og staten.
Men Nås fryktet én ting: at dette skulle bli omtalt i lokalavisa Romsdals Budstikke, og på den måten bli kjent for rike moldensere som kunne komme til å øyne sjansen til flotte fritidseiendommer. Nås kontaktet derfor redaktør Kjell Steinsvik. Og de to ble enige om én ting: Å ikke avisomtale noe som helst før handelen var i boks.
Den 24. mai orienterte ordføreren at Statsskog og Landbruksdepartementet ville selge holmene til Molde kommune for 30 000 kroner. Formannskapet var positive, og det ble nedsatt et utvalg som skulle forhandle om betingelsene. Budstikka var fortsatt taus.
Begrunnelsen til avisa var at ett eller flere konsortium, ifølge rykter, hadde planlagt et privat oppkjøp.

Oslo sov i timen

Først 8. juni 1939 skrev avisa om saka. Og da i rosende ordelag, med skryt til formannskapet som hadde blitt med på handelen, og som den 7. juni hadde godkjent en nedbetalingsplan over 10 år i ”passende rater”.
Bystyret fulgte opp formannskapets positive holdning. Selv om kjøpet i virkeligheten allerede var gjennomført før de fikk sagt noe som helst.
De var antakeligvis klar over at Oslo kommunes friluftsråd hadde sovet i timen da øyene i Oslofjorden ble lagt ut for salg.
13. juni var et enstemmig kommunestyre klar for å gi ordføreren fullmakt til å besegle salget.

Kjøpte nabokommunen

Mandag 26. juni 1939 ble kjøpekontrakten underskrevet. Ordførerens bekymring om utparsellering av holmene til hyttetomter var over.
Rikingene i Molde og Kristiansund var snytt for det som må kunne sies å være indrefileten når det gjelder eiendommer i (dagens) Molde kommune.
For Molde kommune hadde nå blitt grunneier i nabokommunen Bolsøy. Alle Moldeholmene lå nemlig alle i Bolsøy kommune, som på sin side hadde et kommunestyre som velsignet Moldekuppet.

Først ved byutvidelsen i 1952 ble øyene geografisk innlemmet Molde kommune.

Friluftspark

Ordfører Nås hadde flagget skogbruk som hovedårsak til kjøpet. I alle fall til selgeren. I stedet var det hensynet til friluftsliv, friluftspark og byens befolkning som var hans hovedmotiv.
Ikke fordi det nødvendigvis var en motsetning, men fordi selgeren måtte overbevises om at Molde var en fornuftig og verdig kjøper ...
Fra 1922 til 1928 var skomaker Olaf Kristensen Daugstad skogvokter på øya. Han ga seg i 1928 overtok Theodor Hoel. Hoel, som seinere giftet seg med Eleonora (Nora), og han fikk 1000 kroner året for å passe han på holmene. Og oppdraget utførte han som om de skulle vært hans egne – og vel så det. Ingen var velkomne i land.

Se flere bilder her:

Helten

Det ble bygd både fjøs, naust og steinbu på Hjertøyplassen. Selve huset hadde blitt satt opp i 1903, og steinbua ble på 30-tallet brukt som sommerhytte av den eksentriske kunstneren Kurt Schwitters. I dag kan du se litt av Schwittersutstillingen på Hjertøya. Du kan se enda mer ved å besøke Romsdalsmuseets utstilling i Krona på fastlandet.

Karl og Ragna Trengereid.
Foto: Kirsten «Kisko» Skotheim

I mange år forsøkte Molde kommune å bytte ut Hoel med en mer vennligsinnet og åpen oppsynsmann. Og lykkes. I 1951 flyttet Hoel til naboøya Moldeholmen, og to år senere flyttet Karl og Ragna Trengereid til Hjertøya sammen med barna. Det var klart for en voldsom oppblomstring i bruken av øya. Den ble hele Moldes sommerøy.
Trengereidfamilien sørget for en betydelig oppgradering av plassen, og i 1955 var hele 22 500 gjester på besøk på sommerøya. På de mest travle dagene klarte ikke skyssbåten MB Taxi å ta unna trafikken, og det måtte settes inn både ekstraferjer og andre skysstrafikk.
I 1963 møtte 3000 personer fram for å se åpningen av bassenget, som skulle ha sju baner i 50-metersbassenget. Bassenget ble imidlertid en fiasko og ble omtalt som «Norges dyreste søledam».
Prisen var 100.000 kroner. Men bunnen var dekket av mudder og uegnet til annet enn å fange krabber med krabbesnøre. Først i seinere tid, etter en betydelig forstørringen av åpningen ut i åpen sjø, er vannet reint nok til å brukes som badevann,

Nedgangen

Men med økt privatbåtbruk og synkende aktivitet på Hjertøya gikk det mot magre år både for skyss- båten og museet. Helt til Hjertøyas Venner ble etablert i 1993 og de, sammen med Romsdalsmuseet, gjorde en heroisk innsats for å restaurere Hjertøyplassen. Med årlignsommeråpen kafé og aktiviteter på øya har de ført tradisjonene fra 50-tallet videre.

Spleiselaget

Nå er også en ny skyssbåtavtale kommet på plass. Dette skjedde etter at den gamle ble solgt i vinteren 2013/14, og det ikke var planer om ny skyssbåt. Molde og Hjertøya kunne for første gang på årtier stå uten skyssbåt. Og dette førte til mye medieomtale. Men i 12. time ble det igjen en løsning:
For i stedet for å ende opp med en skyssbåtløs øy fikk jeg oppmuntret forretningsmannen Erik Berg og hans reiselivsselskap Classic Norway til å gå i bresjen for å starte tidenes største spleiselag for å opprettholde skyssbåt til Hjertøya.

*EN GLEDENS DAG: Sommeren 2014 fikk Erik Berg fart i planene om båskyss til Hjertøya. Classic Norway-sjefen fikk med en rekke bedrifter på spleiselag. Foto: Odd Roar Lange*

Flere somre siden 2014 stod Classic Norway sansvarlig for driften av sommerbåt til sommerøya Hjertøya. Et spleiselag som gjort mer med hjertet enn med hjernen - for båtruta til Hjertøya var aldri noe økonomisk plussforetagende.
Nå er det selskapet Northwest Experience som drifter skyssbåten til Hjertøya i perioden 22. juni til 18. august.
Men skyssbåten er også avhengig av at den blir brukt. Ta derfor turen til Hjertøya i Molde i sommer - hvis du har anledning.
Nesten 80 år etter kuppet som berget Moldeholmene fra hytteutbygging og privatisering er det mange som fortjener heder og ære for innsatsen på «Holman».

Ordfører Ole Edvard Sivertsen Nås er kanskje den største helten av dem alle.

Om The Travel Inspector:

Thetravelinspector.no har ingen betalte artikler eller lenker. Opplever du uønskede eller falske annonser på thetravelinspector.no? Send meg gjerne en beskjed og legg ved lenken til annonsen, slik at den kan fjernes fra nettsiden.

Om Odd Roar Lange:

Odd Roar Lange er norsk reiselivsekspert og kjent som The Travel Inspector og en av Norges mest erfarne reiselivsjournalister.
Odd Roar Lange er også fast bidragsyter med reisereportasjer, kommentarer og reisetips i Dagbladet og på forbrukersiden DinSide som er en del av Dagbladet og Aller Media.
Du kan følge reisene mine på instagram her.
Har du en kommentar eller et tips, så kan du sende det her.

Jeg har tidligere publisert en tidligere utgave av denne artikkelen i Romsdals Budstikke lørdag 28. juni 2014

Slik reddet de Hjertøya etter et hemmelig kupp