Å utøve friluftsliv er farlig. Men det er farligere å la være. Lokkes vi i døden av skifilmer?

I dag er det premiere på skifilmen Supervention. Kommer den til å sende noen i døden?

Dette er noe jeg har tenkt på en stund.: Er det slik at vi lar oss friste av skifilmer, av skikjørere som kaster seg utfor fjellsider hvor rasfaren er overhengende? Er det bare jeg som mener å huske at det har vært en økning i antall ras-omkomne i vinterfjellet de siste årene?

(Jeg har ingen bekreftede tall for det siste)

Men jeg har tenkt en del på det. Og på hva som kan være årsaken.

Jeg tenker på det på dette når jeg ser verdens fremste friskikjørere utløse snøskred, til jubelrop fra skikompiser og fotograf som filmer det hele. Er dette egentlig smart?

Drømmeturen

Jeg tror det er det.

Fordi: Ski- og adventurefilmene får enda flere av oss til å bli fristet og til å faktisk gjennomføre noen drømmeturer.

Og, det er et mye større problem for den norske folkehelsen at vi er for stillesittende og påfører oss livsstilssykdommer enn at man utsetter seg for risikosport i fjellet. Og vi velger tryggere traseer og løsninger selv om vi drømmer om de riktig tøffe fjellsidene. Den uberørte snøen. Om pudderturer i verdensklasse.

 

Vi prøver oss på større og større hopp, i og utenfor bakkene. Med mer kunnskap og erfaring, men også større skaderisiko.

De fleste får fantastiske opplevelser. Jeg tror vi må tåle at noen skader seg. Det er også en erfaring.

Vi skal selvfølgelig ikke tåle at noen dør. Men det er også en del av friluftslivets realiteter. Vi liker det ikke, vi skal ikke tåle det. Og vi skal unngå dersom vi kan. Men vi klarer ikke unngå all risiko, dessvere.

Jeg har en oppfatning av (ikke bekreftede tall) at mange/de fleste  som omkommer i skredulykker er erfarne fjellfolk og skikjørere. Ikke uerfarne som spontant og med begrenset kunnskap drar til bratte fjellsider for å kaste seg utfor med gopro-kamera på hjelmen. Fordi de vil kopiere heltene fra skifilmer.

Toppen av turer

Det har vært en sterk økning i antall toppturentusiaster i Norge de siste årene. Turistnæringen har i større og større grad åpnet for vinterturisme, med toppturer som ett av produktene. Skifilmene har vært brukt i reklame. Og  jeg tror at mange av oss også har lært mye av disse filmene. Vi ser hvordan fjellet kan være. Tidligere bare leste eller hørte vi om snøskred. Nå kan vi se dem på "nært hold".

Jeg tror disse filmene skaper vel så mye respekt for fjellet som mangel på respekt.

Jeg gleder meg over alle som vil dra på toppturer. Jeg håper det blir veldig mange, selv om jeg ikker er blant dem som har fått toppturfeber ennå. Jeg trives vel så godt med slake og rolige turer med barn og unge. Prate, oppleve, nyte og lære.

Og - bokstavelig talt - toppe det med en og annen topptur innimellom.

Farer i fjellet

Friluftslivsaktiviteter eksponerer oss for farer - og noen ganger dessverre med dødelig utgang. Og moderne utstyr gjør at det som tidligere var utilgjengelige fjellsider nå er anvendelig for friluftslivsentusiaster som ønsker nye utfordringer.

Noen mener at vi må ha flere forbud, og at redningsaksjoner må betales av den enkelte.

Jeg mener at begge deler er feil.

Forbud vil være umulig å håndheve og heller ikke blitt respektert.

Å la folk måtte betale sine redningsoperasjoner vil føre til at mange ville slått alarm altfor sent - nettopp av frykt for å få en stor regning fra myndighetene etterpå.

Jeg tror på kunnskap, sunn fornuft - og at den enkelte selv må vurdere hvilken risikoeksponering han/hun vil utsette seg for i fjellet.

Og jeg gleder meg veldig til kveldens kinopremiere på Supervention!

PS: Vil du lære mer om snøskred? Bli med på Snøskredkonferansen 2013. Les mer her.