Hva skal vi egentlig gjøre med barn i ferien?

Fra barn er født er de omgitt av voksne som vil dem vel. I alle fall de aller fleste. Og det er dem jeg snakker om her.

Heltidsbarna

Det starter hjemme hos mamma (og etterhvert pappa), muligens via en dagmamma, før de skal til barnehage.

Deretter overtar nye voksne via skole med SFO. På ettermiddag/kveldstid er det et antall fritidsaktiviteter som også er styrt av voksne. Skulle det oppstå noe frilommer i mellom så er digitale plattformer klar med underholdningen.

Barna blir veldig gode til veldig mye. Men ikke til å kjede seg.

Dårlige foreldre?

Det er de fleste rett og slett forferdelig dårlige til. På samme måte som de er dårlige til å fryse og til å være sulten. Her er det viktig å skille mellom de som ikke har den omsorgen de skal ha - og dem som får den. Og det er de siste jeg snakker om.

Og i feriene oppstår et problem, Barnehager og SFO tar feriefri, og foreldre og besteforeldre skal ha ansvaret for barna i dager og uker i strekk. Og da oppstår fort en følelse av utilstrekkelighet. Vi blir redde for at barna skal kjede seg, at det ikke er lekekamerater i nærheten, at ikke maten er god nok.

For barna sier selvsagt fort i fra at de kjeder seg.

Og det er ikke bra. Tror vi.

La dem ordne selv

Jeg tror det er veldig bra. For kjedsomhet går over. Og trengs ikke kureres med voksenstyrte og betalte aktiviteter.

Enten det dreier seg om bamseklubben i Syden eller ulike lekeland i Norge.

Foreldre og besteforeldre er gode nok. Til å lære barna i fiske, til å tenne et bål i fjæra, til å dra på skattejakt i naturen, til å lære dem å lese på egenhånd. Til alt det som fungerte så bra før.

Om jeg mener at ting var bedre før?

Ikke alt.

Men vi var mer vant til å kjede oss. Og det kan vi i det minste lære barna våre. Såpass selvtillit må vi ha!