Norge trenger ikke noen offentlig godkjenning for guider. Vi får finne veien uten.

Problemet med norsk reiseliv er ikke for få krav om offentlige godkjenninger. Snarere tvert i mot

Denne uken har NCE Tourism-Fjord Norway og Norsk Hotellhøgskole ved UiS arrangert en konferanse for å drøfte en nasjonal utdanning og sertifiseringsordninger for profesjonelle guider.

Konferansen ble arrangert i samarbeid med Innovasjon Norge, NHO Reiseliv, Norges Guideforbund og Virke.

Ifølge instituttleder ved Norsk hotellhøgskole, Truls Engstrøm, var formålet med konferansen å få en åpen diskusjon og ikke minst forslag til hvordan de mange og gode initiativene innen guideutdanning kan konkretiseres og organiseres.

Direktør for reiseliv og kultur i hovedorganisasjonen Virke, Hilde Charlotte Solheim, spør i sin bloggpost etter konferansen: Har vi et kvalifisert vertskap i Norge?

Og fortsetter:

«Guiden er de hendene vi overlater gjestene som kommer til Norge i. Skal hvem som helst kunne gjøre det. Er ikke dette noe vi skal ha fagfolk til?» Reidar J. Mykletun, professor Norsk Hotellhøyskole ved Universitetet i Stavanger.  Så godt kan det sies.

Kompetansen finnes

Det finnes i dag tusenvis kompentente verter i Norge. Gode storytellere som ikke trenger noe offentlig stemplet dokument for å fortelle sine historier på beste måte. De beste opplevelsene og historiene jeg har fått i Norge er fra folk som har tilbrakt lite tid med offentlige godkjenningsordninger.

Og dessuten: nordmenn er ganske dårlig på å innføre slike uten masse støy, masse protester og - masse pengesløsing.

Stjernemerking av hoteller, redningsvestpåbud på alle båter, båtførerbevis er noen eksempler.

Kvalitet går aldri av moten

Jeg liker tanken på kvalitetsheving, gode kurs, kompetanseheving og enda bedre vertskap. Men jeg har ikke tro på at dette skal være tvunget.

Det norske friluftslivet er fristende på nordmenn og utlendinger fordi det er, ja, bokstavelig talt, særnorsk. Her kan alle gå nær sagt hvor de vil, plukke de bærene de vil, sove i telt (nesten) hvor de vil og fiske i sjøen når de vil. For en bitteliten avgift kan de også fiske i ferskvann.

Det er denne friheten som gjør at mange er villig til å betale ekstra for å bo på hotell, spise på kafè, betale dyrt for parkering, buss og ferje. Fordi de kan dra til fjells, med godt skolerte veiledere og turledere fra Turistforeningen, eller alene.

Dersom vi skal ha en godkjenning så bør den være frivillig, og i regi av organisasjoner som DNT.

En offentlig godkjenning kommer til å koste masse penger, som gjør guidingen dyrere - og derfor kommer de som trenger dem mest til å droppe dem.

Hva vi synes

Vi tror gjerne at sertifiserte guider i fjellet vil fjerne ulykker - eller i alle fall marginalisere antallet. Det finnes ikke noe tallmateriale som viser hvor mange ulykker som ville ha vært unngått dersom det hadde vært med en sertifisert guide. Snarere så er det mange svært erfarne guider og turfølge som har vært utsatt for ulykker - kanskje fordi de overvurderer sin egen kunnskap etter å ha blitt sertifisert. Fjellet blir ikke ufarlig selv om du betaler for guiding.

Vi som bare må klare oss med erfaringsbasert kunnskap legger risikolisten mye lavere.

Og min erfaring er at, til tross for en svært stor økning i bruken av fjellet de siste 20 år, så er ikke antall ulykker økt tilsvarende. Folk er kunnskapsrike, de får tips og råd fra flinke lokale folk, og de unngår i stor grad unødig risiko. Selv om vi, gjennom deling av bilder på sosiale medier kan få sporadiske inntrykk av det motsatte.

Behovet for sertifiserte guider er i for stor grad basert på synsing. Vi tror at det blir færre ulykker, selv om de ulykkene som skjer ofte har vært sammen med skolerte guider, eller ofte er eneulykker - og ikke ville vært unngått selv om det var mulig å ha med en lokalkjent guide. For disse guidene finnes. Men de brukes ikke på de uorganiserte aktivitetene.

Debatten om offentlig godkjenningsordning for guider er velkommen. Men skal ordningen innføres så må det skyldes fordi vi vet, ikke fordi vi tror.