Festivaler er viktige for norsk reiseliv. Det hjelper at samarbeidet er godt, og ikke som på Fotofestivalen i Kristiansund - der lyset gikk for festivaldirektøren på bar.

De store festivalene i Norge er gull verd for reiselivet og næringslivet. Besøk av turister, overnatting av utstillere, musikere og kunstnere.  Shopping, billetter til arrangementer - og ikke minst sponsorer og statsstøtte. Verdien er enorm. I de fleste tilfellene er samarbeidet bra mellom arrangører og lokalt reiseliv. Ikke alltid, riktignok - men kranglene skjer på bakrommet. Og ordnes der. I Kristiansund er det ikke slik. Og spørsmålet er hvem som er i stand til å ordne opp når det braker løs?

Utskjelt og utslått

Kan festivallederne skjelle ut sine samarbeidspartnere foran publikum, samarbeidspartnere og gjester? Nei, selvsagt ikke. Og det må ikke skje igjen, dersom Kristiansund skal være en seriøs festivalby.

Under Nordic Lightfestivalen i fjor ble det er voldsomt munnhuggeri, i full offentlighet i baren, da festivalhotellet Quality Hotel Grand ikke ville ha like åpne bardører som festivaldirektør Anne Lise Flavik ønsket. Foran et stort antall gjester ble det en skittentøysvask med et relativt høyt desibelnivå.

I år gjentok det hele seg. Denne gangen var jeg til stede da dramaet utspant seg. Hotellet mente at det var fullt i baren. Dét mente ikke festivaldirektøren da hun kom med sine gjester. Hun forlagte åpning av dører, mens dørvaktene og barsjefen nektet. Flavik gikk i taket, og fotograferte først dørvaktene før hun rasende løp inn i baren og fortsatte å fotografere gjester i lokalet.

Kastet ut

Dørvakten var av det bestemte slaget - og han tok livtak rundt Flavik og kastet henne resolutt ut av baren  før dørene ble deretter ble lukket.

Det vil si, først etter en ny runde høylydt munnhuggeri med utstrakt bruk av megetsigende fingerspråk fra den utkastede som ville ha sine gjester inn. Utenfor stod en rasende festivaldirektør og et sjokkert knippe av hennes gjester. Innenfor stod og satt relativt lamslåtte, og hoderystende  bargjester. Inklusiv den kjente fotografen, og festivalens kunstneriske leder Morten Krogvold, som fikk en stri tørn med å prøve å roe gemyttene. Etter en times tid fikk han lønn for strevet. Riktignok etter at telefonlinjene mellom hotellledelsen og festivalledelsen hadde glødet.

Inn i varmen - klar for boikott

Anne Lise Flavik fikk til slutt komme inn i baren, og triumferende løp hun inn med megetsigende "idiot-tegn" mot dørvakten! Og klar beskjed: her skal vi ikke legge igjen penger - ikke nå, og ikke i fremtiden.

For å si det som det er: Jeg har sett mye rart på bar. Men dette tok kaka.

Dagen etter, på festivalens siste dag skulle festivalen arrangere avslutningsfest for gjester og arrangører. Festen skulle vært avholdt på festivalhotellet. Men Flavik var fortsatt  forbannet  fordi hun mener at festivalens gjester ikke blir behandlet slik man kan forlange og forvente. Hun mener Kristiansund er en småby som ikke vet å behandle gjestene slik de skal. Og derfor flyttet hun hele det programfestende arrangementet til konkurrenten Rica Hotel Kristiansund.

Nå truer hun også med å droppe Quality Hotel Grand som neste års festivalhotell. Noe hotellet er inneforstått med, men beklager.

Stor - eller for stor?

Mens Flavik fått særdeles mye skryt for å ha brakt festivalen Nordic Light dit den er i dag er det også mange som stiller spørsmål med om "bølleoppførselen" i det offentlige rom er for mye av det gode.  Det er bra at festivalsjefene er store og stiller krav. Men ingen må bli større enn selve festivalen. Og"forhandlinger" om åpnere dører må ikke tas slik de skjedde i år og i fjor. Hadde jeg oppført meg som Flavik, så hadde jeg trolig blitt utvist fra "Bar og sånn" for livstid - høyst fortjent.  Og å overta styringen hos samarbeidspartnere kan vel bli for mye av det gode - særlig for dagens, og eventuelt morgendagens samarbeidspartnere. For det var flere aktuelle av dem i lokalet denne fredagskvelden. Noen av dem uttrykte skepsis til å bli med videre.

Var dramaet i baren øyeblikket da lyset gikk for Nordic Light? Eller er dette sånn man må tåle?