Hvorfor benyttet de ikke sjansen når de hadde den rett foran seg?

(ODD ROAR LANGE): Med styrkingen av regjeringen til en flertallsregjering hadde Erna Solberg sjansen til å vise at hun mener alvor med ønsket om at Norge skal bli verdens beste reisemål.
Men i stedet har reiselivet enda en gang grunn til å føle seg sviktet. Behovet for og etterlysningen av en reiselivsminister ble ikke hørt denne gangen, heller. Og det er dumt - både for regjeringen og for reiselivet. Og ikke minst for turistene.

Festtaler uten innhold

Jeg ante egentlig uråd da jeg etter invitasjon møtte næringsminister Torbjørn Rød Isaksen på hans kontor i desember i fjor. Bakgrunnen for invitasjonen var denne artikkelen:
Etterlysning: Norsk reiselivsminister bes melde seg i resepsjonen .
Men kaffepraten på ministerens kontor bar ikke bud om noe i retning av at det jobbes med planer om en sårt tiltrengt reiselivsminister.
Istedet ble det - nei, ikke fra min side - argumentert for at oppgavene var trygt ivaretatt hos nettopp Næringsdepartementet.
Og at næringen utfordres til selv å ta tak i utfordringene sine.
Det er med andre ord intet nytt under solen.

Det tyder, med andre ord, at næringsdepartementet ikke har fått med seg hvordan det står til i norsk reiseliv: At den spriker i alle retninger og mangler toppledelse.

Er det håp om at skaden kan rettes opp og flyttingen reverseres når det nå kommer ny toppleder i Innovasjon Norge?

Reiselivsminister eller festminister

Næringsdepartementet er bare ett av de åtte departementene som reiselivsaktører er nødt til å forholde seg til i hverdagen. Og det blir fordyrende, tungvint og komplisert.
Næringsministeren kaller seg reiselivsminister når det passer sånn, for eksempel når Innovasjon Norge har årskick-off på Sentrum Scene i Oslo.
Mens landsbruksministeren kaller seg også reiselivsminister når han er på scenen under Oste-VM i Bergen.
Og slik fortsetter det: Reiselivsminister vil de gjerne være, når snorer skal klippes, priser deles ut og festtaler holdes.
Men, når det kommer til andre viktige oppgaver synes det tydeligere og tydeligere at lite har skjedd siden 2001.

«Ta ansvaret selv»

I åpningsinnlegget sitt under Reiselivsmessen 2001 i januar tok daværende næringsminister Grete Knudsen utgangspunkt i reiselivsmeldingen som ble lagt frem våren 2000, og hun utfordret næringen til å selv ta ansvar for de utfordringer den står overfor.
Og slik har det fortsatt, år etter år - i snart 20 år.
Allerede den gangen var reiselivsnæringen større enn primærnæringene til sammen både i omsetning og antall sysselsatte. Allikevel er det primærnæringene som blir best tatt hånd om og får størst oppmerksomhet - da som nå.

Regjeringens «satsing» på reiseliv

Bevillingen til profilering av Norge som reisemål på 231,5 millioner er den samme som i 2017 og 2018, og dermed en reell nedgang. Slik skal Norge bli verdens beste reiselivsland.
Og: Distriktsutviklingsmidler, som kan bidra med støtte til å utvikle bærekraftige reiselivsprodukt, til å etablere gode reiselivsprosjekt og til markedsføring, kuttes kraftig i 2019.
Beløpet ble fra 2017 til 2018 redusert med rundt 60 prosent. En enorm nedgang.
Og reduksjonen fortsetter med uforminsket styrke.
Reduksjonen er hele 264,8 millioner kroner. En nedgang fra 947,4 millioner kroner i 2018 til 682,7 millioner kroner i 2019.
Størst er nedgangen for Nordland som må tåle minus 29,9 millioner, Trøndelag mister 27,1 millioner og Hordaland mister 21,5 millioner.
Her ser du resten av kuttlista:

Salderingsposten heter reiseliv

I en verdiskapingsanalyse av reiselivsnæringen i Norge nevner behovet, oppsiktsvekkende nok, ikke med et eneste ord.  
Myndighetene benytter i dag en lang rekke virkemidler for å styrke den norske reiselivsnæringens verdiskaping.
Men koordineringen er fragmentert, og selv om Innovasjon Norge tilsynelatende har opprettholdt sine budsjett de siste årene så er pengesummen til fordeling på prosjekter i distriktene bekymringsverdig redusert. 

Det er mange eksempler på dette behovet allerede. Fellesgoder som ingen tar ansvar for, fordi det ikke er noen som kan peke på hvor ansvaret skal ligge - og deretter sørge for at finansiering følger oppgavene. Staten peker på kommunene, kommunene peker på næringen og næringen peker på staten. En ikke spesielt fruktbar næringskjede.

Og nå er det på tide at de betaler tilbake. For noen år siden var kommunene selve navet i lokal reiselivssatsing. Nå mange norske kommuner knapt å regne med i det hele tatt.
Og: regjeringen reiser videre uten reiselivsminister.
En turistskatt trenger ikke være en skatt som reiselivsnæringen skal kreve inn. Det kan for eksempel være omdisponering av inntekter knyttet til taxfreehandelen i Norge. En omstridt handel som ville blitt betydelig mindre omstridt dersom penger ble brukt til å utvikle norsk reiseliv utover flyplassbygging.

Pengestrømmen

Med tanke på at reiselivet gir 4,3 milliarder i skatteinntekter til landets kommuner. Og at skatteinntektene fra reiseliv er større enn fra hele prosessindustrien, og nær tre ganger så høye som skatten fra sjømatnæringen, så er det lett å forstå at satsingen på et bærekraftig reiseliv må økes, ikke reduseres.

Reiselivet består av lavtlønnsyrker, mens næringen egentlig trenger flere høyt utdannede hoder. Gratisturisme må bli inntektsturisme samtidig som regionene må satse på sesongfornyelse fremfor sesongforlengelse. Drømmen om helårsturisme er bare en fjern drøm for mange steder. Hvem tør satse på vinterturisme i Geiranger når veien gang på gang blir stengt av ras, og mobilnettet og strømnettet faller ut?
Det hjelper ikke å si at reiselivet er den nye oljen og at reiselivet er verdens raskest voksende næring, når regjeringen ikke benytter anledningen til å sette reiselivet på dagsorden ved å opprette en reiselivsminister. Enten med eget departement eller som en begynnelse: en del av et annet departement.

Og - om det var behov for en reiselivsminister i 2001 så er ikke behovet blitt noe mindre i 2019.
Jeg utfordrer reiselivsnæringens ledere og aktører til å komme på banen med sine meninger.
Thetravelinspector.no stiller gjerne «spalteplass» til disposisjon.