Det er både uklokt og ufint.

(ODD ROAR LANGE): Det er ingen hemmelighet at Molde International Jazzfestival - også kjent som Moldejazz - har hatt noen tunge økonomiske år bak seg. Artistvalget har ikke vært fristende nok for publikum og billettsalg og sponsorsalg har sviktet. En omfattende redningsoperasjon  har vært nødvendig. Og årets 2018-versjonen av festivalen og folkefesten har derfor fremstått i ny og vital utgave. Det er veldig gledelig, og uhyre viktig både for festivalen selv og for Molde som sommerby. Festivalen i uke 29 er selve navet i Reiselivs-Molde. Det er både noe Moldejazz kan være stolte av, men også noe som innebærer en stor forpliktelse.

Uforglemmelig kveld

Fredag 20. juli er det tid for den store hovedkonserten på årets festival. Det største navnet og trekkplasteret er Moldes egne popyndlinger - Di Derre. Gruppa som skulle spille på Moldejazz allerede i 2006, men som måtte avlyse pga sykdom, er endelig på plass på hovedscenen på vakre Romsdalsmuseet. Og når Ola Kvernberg fra nabokommunen Fræna varmer opp kvelden med sitt Steamdome kommer det til å bli en uforglemmelig folkekveld på folkemuseet.

Uforståelig, tross alt

Derfor er det uforståelig at festivalledelsen allerede i vinter bestemte seg for å begrense antall billetter til bare 5000. Og til tross for at de gang på gang har fått spørsmål om å utvide publikumsområdet så har svaret vært det samme gang-på-gang: Nei, dette skal være en eksklusiv konsert for de som var raskt ute med billettkjøpet.
Det er forståelig at festivalledelsen ønsker å statuere et eksempel for et publikum som i år etter år har vært bortskjemt med at det går an å kjøpe billett helt inntil konsertstarten. I en del av landet der ustabilt vær er like selvsagt som at julaften kommer 24. desember så skjønner jeg at det har vært mang en søvnløs natt for festivaldirektører og økonomisjefer når yr-varslet sørvest har blåst bort drop-in-kundene.

Men det er også suksesser

Leonard Cohen trakk 10 000 til sin konsert i 2009.
Stevie Wonder trakk 9000 i 2004
Sting sørget også for 9000 i 2006
Paul Simon gjorde de samme i 2002
Lauren Hill 8500 i 2005
Her kan du se andre publikumsrekorder frem til 2012.
Di Derre er naturligvis ikke et verdensnavn på nivå med den eksklusive ligaen over. Men Di Derre har en nærmest magnetisk tiltrekningskraft i Molde. Her kan Jo Nesbø og Lars Jones nøye seg med å synge første strofe, så tar tusenvis av publikummere over resten. De er legender. Lettsyngelig 90-talls-pop fenger i Rosenes by. Og når alle den 5000 billetter var solgt allerede i mai så burde man skjønt at dette er anledningen for å bygge opp en god økonomi igjen. I stedet for å stanse ved 5000 billetter kunne man lett ha solgt 8000. Minst.

Millioner til spille

Det er lov å leke med tanken om å tangere rekorden til Cohen. Billettene kostet 690 per stk. Det ville gitt 2,5 til 3,5 millioner ekstra på bunnlinja. Kanskje ville det blitt mer, fordi det er meldt knallvær i Molde denne fredag, og det betyr ekstra godt salg av øl og mat. Nok til å dekke ekstrakostnadene til økt sikkerhet, flere toaletter og flere utsalgssteder.
I tillegg ville det gitt kanontall og økt omsetning for næringslivet og reiselivsbransjen i Molde denne dagen. Det er trist at denne unike sjansen nå går fløyten.

De får takke seg selv

Når Moldejazz inviterer de lokalene superheltene til scenen, som attpåtil topper det med et solid register av gjesteartister, så er det mer enn forståelig at det går tusenvis av romsdalinger rundt og angrer på at de ikke kjøpte billett i vår. Jeg har aldri opplevd maken til jakt på billetter som denne gangen. 
Når «Vet du om noen som har en Di Derre-billett til overs?» er blitt mer vanlig enn å snakke om fotball og været. Da skjønner du at det er alvor i Molde. 
Så kan man enten forstå festivalledelsen og si at «de får takke seg selv». Eller man kan, som meg, mene at festivalen gjør en gedigen feil. Nå stenger de flere tusen personer ute på en dag da de gjerne vil inn. Og de vil betale for det. Penger festivalen trenger.
Mange av disse utestengte gjestene har opp gjennom årene vært trofaste billettkjøpere, som på denne måten har bidratt til at festivalen fortsatt lever. Mens andre er nye gjester, som Moldejazz trenger for å overleve i fremtiden. 

Det er både arrogant og uklokt å takke nei til flere millioner i ekstrainntekter bare for å kunne peke nese og si: Hah, dere skulle hørt på oss da vi ba dere kjøpe billetter tidligere.

Allsang uten grenser

Hadde vi snakket om artister som Kaizers Orchestra + Mathias Eick Band, Ane Brun + Antony and the Johnsons eller Janelle Monae + Gary Clark Jr. + Maverick Sabre så kunne jeg forstått markeringsbehovet. Men ikke når det gjelder Di Derre. Da er det uforståelig og provoserende. Det er alltid uklokt å terge faste kunder.
Fredagen kommer til å bli en festkveld av de sjeldne for de 5000 innenfor gjerdene. Jeg skal være der. Og jeg gleder meg.

Men, og dette er et stort men. Det kommer også til å være rekordmange personer på «gratishaugen» like utenfor museet. Og hvem er tjent med dét? Rekneshaugen/Reknesparken kommer til å samle veldig mange av dem som ikke fikk kjøpt billett. Her kan de sitte med sine medbrakte øl og i ukontrollerte former nyte disse. Her er det ingen toaletter, så det ender med tissing bak busker og trær. Utenfor Moldejazz sitt ansvarsområde, naturligvis. Men Moldejazz kunne ha gjort noe med det, og de kunne ha tjent millioner av kroner på det. 
Jeg kan ikke forstå at de lot sjansen gå fra seg.