«Kinesernes klimautslipp til Norge tilsvarer nordmenns kretaferier»

Debattinnlegget er skrevet av: John Emil Myhre , fungerende reiselivsdirektør Vy Reiseliv:
Høsten står for tur og norsk reiseliv legger planene for å tiltrekke seg nye turister. Samtidig har sommeren har vært preget av hetebølger og varmerekorder. Juli 2019 har vært den varmeste noensinne, og flyskam er på alles lepper. Hvordan skal så næringens satsing forenes med målet om et bærekraftig reiseliv?

Sommeren 2019 ferierte jeg og familien min på hytta på Vestlandet. Vi reiste også på en ukes ferie til Kreta, der vi besøkte Paleochora - et trivelig lite sted sydøst på øya.

Flyturen til Kreta var ikke miljøvennlig, den tilsvarer ett tonn CO2 per person. Med tanke på at hver nordmann i snitt har et forbruk på 10 tonn CO2 i året, utgjør denne ene ferieuka en relativ stor andel. Kanskje vi skal droppe turen til Kreta til neste år?

Norge er forpliktet av Parisavtalen til å redusere utslippene av klimagasser med 40 prosent i 2030 sammenliknet med 1990-nivå. Det betyr at mine 10 tonn skal reduseres med 4 tonn. Dropper jeg Kretaturen neste år har jeg tatt inn en fjerdedel av «min» forpliktelse. Det kan virke som en enkel og effektiv løsning. Men er det så enkelt?

Turisme skaper verdier

Kreta mottar årlig rundt fire millioner turister og de aller fleste reiser dit med fly. Turismen på Kreta utgjør 50 prosent av øyas BNP. Turismen skaper arbeid og verdier for øyas taxisjåfører, servitører, bønder og fiskere.
Om alle tenker som meg og dropper Kretaturen til neste år, er ikke det økonomisk bærekraftig for grekerne. Hva skal de leve av da?
Stadig flere nordmenn besøker sydlige strøk med miljøvennlige togreiser. Å la være å reise med fly og heller ta buss, tog og båt til for eksempel Kreta, er ikke realistisk for veldig mange turister i dag. Det er et begrenset tilbud og lang reisevei. Fra Norge tar det 4 til 6 døgn én vei.

Turisme er også en del av miljøproblemet. Enkelte rapporter viser at reiselivets andel av de globale CO2-utslippene er mellom 2,5 og 8 prosent. Andre rapporter antyder enda mer. Samtidig er en av ti jobber på kloden knyttet til reiselivet, og reiseliv utgjør 10 prosent av verdens BNP. Reiselivet er viktig for den økonomiske utviklingen.

Nye innsikter

På sitt beste handler det å reise også om å få nye innsikter og utvikle nye holdninger, eller som Barack Obama sier: «There’s something spectacular about seeing a place, experiencing a different culture, being exposed to new ideas. Travel makes you grow».

Reising innebærer også at kontakt etableres, og nye røtter oppstår. I Paleochora møtte vi norske Ingunn Nevjen, som har besøkt byen over en periode på 30 år.
I 2018 ble hun utnevnt til æresborger for sitt sosiale engasjement. Hellas har i mange år hatt en haltende økonomi og dårlige velferdsordninger. Ingunn har gjennom å organisere innsamlingsaksjoner, bidratt til at foreldre i Paleochora som har måttet ta fri fra jobb for å følge sine syke barn til Athen for medisinsk behandling, får økonomisk støtte. Med en slik utmerkelse er det god grunn til å være stolt, og ingen grunn til å føle flyskam. Verdien av det å reise kan være stor for de som reiser, og så viktig for de som får besøk.

Kineserne kommer

Jeg jobber til daglig i det nye reiselivsselskapet til Vy og Fjord1. Vi utvikler rundturer og pakketurer i Norge med rutegående tog, buss og båt. Den mest kjente rundturen er «Norge i et nøtteskall», som tiltrekker seg tusenvis av turister hvert år. Etter at båten ble elektrisk, er turen nesten utslippsfri. De fleste turistene er utenlandske. Flest kommer fra USA, og det har vært en betydelig vekst i antall kinesiske turister de siste årene.

Når det gjelder kinesernes utslipp til Norge kan enkel matematikk antyde at 450 000 kinesiske gjestedøgn, delt på 7,4 netter som er snittet for kinesere, gir 60 000 besøkende som hver har en flyreise med et utslipp på ca. 2,6 tonn. I sum blir utslippene rundt 160 000 tonn. Det er omtrent det samme som nordmenns reiser til en av flyplassene på Kreta. Selv om utslippene for én flyreise er store, utgjør utslippene fra kinesere til Norge, enn så lenge, en relativt liten andel. Kinesere og andre asiatiske turister ferierer dessuten på andre tider av året enn europeere gjør, og kan bidra til å fordele turismen over større deler av året.

Hva med reiseadferd?

Et sentralt spørsmål er også i hvor stor grad norske reiseliv faktisk påvirker kinesernes reiseadferd. Det vi vet er at antall feriereiser henger sammen med økonomiske utvikling. Tjener vi mer, reiser vi mer. Økonomi er således en viktig driver for reiseaktiviteten. Kinesere som får bedre råd har også lyst til å oppleve Roma, Paris og New York, slik vi nordmenn gjør og har gjort. Vi kan nok i begrenset grad påvirke kinesernes reiselyst, men vi kan i noe grad påvirke valg av reisemål. Det er derfor stor usikkerhet om kinesernes reiseadferd mot Europa vil reduseres dersom Norge ikke arbeider for å få kinesere til Norge.

Skal vi slutte å reise?

Det at nordmenn reiser med fly til eksempelvis Kreta, og det at norsk reiseliv markedsfører seg mot land som Kina, samtidig som verdens CO2-utslipp øker, er et krevende etisk dilemma. Reiselivsnæringen og vi som forbrukere må uansett bidra til å få CO2-utslippene ned. «Norge i et nøtteskall» og andre rundturer med miljøvennlig transport er viktige bidrag når turistene først er her. Vi mennesker er nysgjerrige på andre verdensdeler og kulturer, og turisme gir mange fordeler - er da målet at folk skal slutte å reise?

Spørsmålet er kanskje heller hva reiselivsnæringen kan gjøre for at vi forbrukere kan reise så bærekraftig som mulig. Det er behov for at reiselivsnæringen tenker nytt og hjelper forbrukerne med å gjøre smarte og klimavennlige valg. Her er det store og viktige temaer å gripe fatt i, og utslippene må ned. Men en ensidig negativ fremstilling av reiselivet slik vi ser flere og flere eksempler på, er ingen tjent med. Til det er reiselivet for viktig.

Har du kommentarer til debattinnlegget? Skriv det gjerne i kommentarfeltet. Vil du sende inn ditt debattinnlegg så kan det sendes på mail til orl@thetravelinspector.no