Når en annen passasjer ydmyker en tykk person, hva gjør du da?

«Til den reisende i sete 7C, Jeg møtte øynene dine for første gang på flyplassen i Long Beach. Kvartalene var trange og flyreiser ble forsinket. Passasjerer ble irritert av nærhet, fremmede hud for nær sin egen. Ansiktene deres lyste av aggressivitet.
Flyet vårt var utsolgt til siste sete, og jeg ble derfor tildelt i siste et midtsete.
Da serviceagenten ved gaten overrakte meg det nye boardingkortet, så jeg på henne på med bedende øyne, samtidig som jeg i dobbel forstand følte tyngden og hele bredden av kroppen min.
-Jeg vet det, sa hun medfølende. Beklager!

Sterk lesning

Slik starter et meget aktuelt leserbrev på nettsiden Humanparts Medium. Og forfatteren henvender seg direkte til deg i et følelsesladd og sterkt brev. For når befolkingen - også den norske - øker i lengde og vekt så gjør flyselskapene setene mindre og smalere. Det er dømt til å oppstå situasjoner som denne skribenten beskriver. Og hva gjør du?

(…)

Brevet fortsetter: Jeg planla nøye hvordan jeg skulle finne mitt sete, og jeg jobbet hardt for å unngå å ta mer plass eller tid enn jeg trengte. Jeg hadde ikke lyst til å gi mine medpassasjerer flere grunner til å se på kroppen min. Jeg stod tidlig klar for å gå om bord det det var boarding, jeg hadde sjekket inn kofferten min - og inne på flyet satte meg raskt på mitt tildelte midtsete. Jeg så de andre passasjerene lete etter sitt sete nedover radene og søkte igjen i ansiktene deres etter noe forståelse eller medlidenhet.
Jeg så det varme ansiktet ditt igjen, og håpet at du skulle sitte ved siden av meg. Men du tok i stedet plass en rad bak meg.
Så kom min kompis. Da han satte seg, møtte han ikke øynene mine. Han justerte armlenet og oppførte seg selvsagt som om det var sitt.
Armene mine ble krysset tett over brystet, lårene klemt sammen, anklene krysset under setet mitt. Kroppen min ble som knyttet sammen, og gjorde virkelig alt jeg kunne for å ikke berøre ham, ikke for å påføre ham kroppskontakt. Jeg forsøkte å brette meg sammen.
Plutselig reiste han seg, kjempet mot en strøm av passasjerer i den smale midtgangen for å snakke med en flyvertinne, og vendte deretter tilbake til setet sitt, og så ut til å være indignert Øyeblikk senere reiste han seg igjen. Jeg kunne ikke høre hva han sa, men det var et hat i ansiktet hans.

Derfor skal du lese resten

Jeg tror du kommer til å bli berørt og rørt av å lese resten av brevet. Du finner det her. Og dersom du ikke vil lese, så kan du høre lydversjonen helt øverst i innlegget.
Bruk noen få minutter av livet ditt på dette, og tenk over at det er til deg. Og del det gjerne på din facebookside. For det er viktig. Og tenk over dette før du skal ut og fly neste gang. Les det her:

Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.

Dersom du vil følge thetravelinspector på reisen, gjør det gjerne via Instagram: