Tabben som tømmer hele reisekassa på få minutter

(ODD ROAR LANGE): Det slår neste aldri feil: Det er de spontane festene, de ikke-planlagte møter mellom venner og de improviserte middagene som er de største suksessene. De du aldri glemmer. Kveldene som setter spor. Dette er historien om en slik kveld.

Noen ganger har det den uheldige bivirkningen at det kan ende med det største regningene. Da er det bare å håpe at det virkelig er verd det.

Dette uka skjedde akkurat dette. Det startet med en sms-veksling før jul: «Vi må treffes en dag, for en kaffe eller en øl».

Slike uforpliktende og løse avtaler har ofte det med seg at de sjelden eller aldri blir noe av. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi dagene og ukene flyr av gårde. Og så går det noen måneder før man treffes igjen, helt tilfeldig på et gatehjørne. Bare for å avslutte samtalen med at «Vi må treffes en dag, for en kaffe eller en øl»…

Men denne uka ble annerledes. Denne gangen ble hansken plukket opp, og med én snau times varsel var avtalen spikret.

- La oss møtes på Oslos nye storstue «Brasserie Ekspedisjonshallen» på Sommerro ved Sollis Plass rett bak slottet.

Jeg har vært her noen ganger i det siste. Det er et sted man fort blir glad i når man setter pris på de unike opplevelsene, fine øyeblikkene og de beste ansatte og trivelige andre gjester.

Nå skulle vi gjøre det. Gode venner fikk endelig tid til å treffes en tirsdags kveld. Uformelt og kjekt. Det kunne ikke gå galt…

En østers til begjær

Praten gikk, om løst og fast rundt bordet. Og samtidig som en dyktig og hyggelig kelner raskt var på plass med meny og sine anbefalinger. Slikt blir det både østers, grillet kveite, vin, kaffe, cocktails, oliven og mandler som snacks til selskapet av.

Utmerket alt sammen. Ja, strengt tatt mer enn utmerket.

«Ekspedisjonshallen» har i løpet av få måneder klart å bli stamstedet til stadig flere gjester, og det kommer stadig noen nye til.
Omtale i New York Times og Conde Nast Traveller og The Telegraph trekker ikke akkurat ned, for å si det sånn.

Med levende jazzmusikk hver kveld hele uka, lun loungestemning og god service er det fort gjort at seks kveldstimer frem til stengetid kl 24.00 føles som mye kortere. Så også for oss, som var klar for oppbrudd.

Og rundt bordet hadde et lite veddemål mens vi ventet på regningen: Hvor stor blir den, egentlig?

Ingen traff fasiten som var 6665 kroner. Verd hver eneste krone, og enighet om at vi var en ny stor opplevelse rikere.

Men så skjer altså tabben. Jeg, reiseeksperten, tar hele ansvar for å betale.

Jeg påtar meg oppgaven med å legge ut for selskapet, og så bruker vi eminente vipps til å gjøre opp senere.

Hvor mye gir man i tips etter en slik kveld?

10 prosent er ikke mye å si på. Og fordi situasjonen ikke innbød til avansert hoderegning ble det til at 7200 var passende.
Som sluttsum.

Men, noen ganger går det litt fort i svingen. Så der betalingsterminalen har rom for å taste inn tips, ble det som var ment som sluttsum lagt til som tips.

Ja, du skjønner det allerede.
At sluttsummen på kassalappen, som Rema 1000 ville ha kalt det, ble mer enn fordoblet og endte på bunnsolide 13865 kroner. Uten at jeg oppdaget det. Ei skikkelig blemme.

En reddende engel

Det vil si. Servitøren som hadde holdt diskret avstand under betalingen oppdaget det etter noen få minutter.

Hun kommer tilbake og spør, like diskret som sist: -Var det meningen å betale 7200 kr i tips?

I et øyeblikks forvirring tenkte jeg at jeg fikk svare:

- Nei, egentlig ikke. Men, det skal koste å gjøre en tabbe.

For jeg regnet med at løpet var kjørt.

Men en profesjonell servitør vet å redde en gjest i havsnød. Hun hentet et papirark og sier:
-Hvor mye skulle du egentlig betale i tips?

Jeg prøver å forklare. Og mysteriet er straks oppklart. Det var jo ikke meningen å tømme hele reisekassa på et blunk.
-Da setter vi den summen her. Så skriver du navnet ditt, kontonummer og telefonnummeret ditt her. Så fører vi tilbake det overskytende. Du har det på konto om få dager.

Det kunne blitt en rådyr tabbe. Som hadde blitt en kostbar lærepenge. Men kvalitetsfolk i reiselivet er ubetalelige. Og slike folk kommer med redningsbøya når det trengs som mest.

Jeg har ikke for vane å gi ukjente ansatte i hotell- eller restaurantnæringen en klem. Ikke folk i andre næringer heller.

Men akkurat denne kvelden var det på sin plass.
Og jeg har lært at jeg skal være mer påpasselig neste gang. Det er best sånn. Og billigst!

Om The Travel Inspector:

Odd Roar Lange er norsk reiselivsekspert og kjent som The Travel Inspector og en av Norges mest erfarne reiselivsjournalister.

Odd Roar er også fast bidragsyter med reisereportasjer og nyttige reisetips i Dagbladet og på forbrukersiden DinSide som er en del av Dagbladet og Aller Media.