Kan de snakke seg ut av problemene de snakket seg inn i?

(ODD ROAR LANGE): Det henger mørke skyer over norsk reiseliv ved starten av en nytt reiseår. Det skulle vært året da livet skulle å stabilisere seg og normalisere. Spesielt for næringen som måtte bære det tyngste lasset da pandemien rammet også Norge.

Det handler ikke om strømregninger, ikke om økte renter og ikke om dyrere råvarer. Og det handler ikke om for få gjester og besøkende. For på dette siste området ser det lovende ut for mange bedrifter. Både norske og utenlandske gjester planlegger å legge hele eller deler av ferien til Norge i år.

Trøbbel for alle

Men om et problem som både bedriftene og kundene merker sterkere og sterkere. Og som de ikke finnes en quick fix på: Vanskene med å skaffe nok arbeidskraft. Og fremfor alt, kvalifisert arbeidskraft.

Det er en skrikende mangel på folk som vil jobbe innen reiselivsnæringen. Hoteller og restauranter som ikke sliter med å få tak i nok ansatte med relevant bakgrunn er mer et unntak enn regelen.

Ved en lang rekke reiselivsbedrifter må ledelsen trå til på områder i virksomheten som de gjerne skulle hatt andre ansatte medarbeidere til å utføre. Kokkens oppgaver må utføres av direktøren, servitørens jobb må utføres av økonomiavdelingen, og mellom slagene må de løpe til resepsjonen for ta seg av innsjekk og utsjekk.

Dette merkes godt også for gjestene og kundene. Servicenivået synker og differansen mellom prisen man betaler og kvaliteten på opplevelsen øker.

Tilbud og etterspørsel

Reiselivsledere og -eiere brenner lyset i begge ender for å få vaktlistene til å gå opp. Ansatte må leve med vaktlister som endres i siste liten.
Og når gjestene og kundene venter med booking og bestilling til dagen før ankomst, da blir det ikke enklere. Å reise i Norge er ikke for dyrt. Å spise på restaurant er heller ikke for dyrt. Men kvaliteten på det som leveres står oftere og oftere ikke i forhold til prisen - fordi det mangler ansatte på jobb.

Ingen bør klandre gjesten for dette, for innføringen av digitalisert booking og bestillingen og fravær av incentiv for å bestille tidlig har bidratt til at situasjonen er som den er. I tillegg er oppleves tilbudet som større enn etterspørselen - noe som gjør at reiselivet ikke får effekten av at det de tilbyr er et knapphetsgode.

Noen forsøker å omdisponere den staben de har til rådighet, samtidig som de natt og dag forsøker å finne en umiddelbar løsning på mannskapsproblemene. Når sjefen er utslitt før sesongen har startet, er det ikke noe godt tegn.

Returen som aldri kom

De fleste utenlandske medarbeiderne reiste hjem til sine hjemland da pandemien stengte ned reiselivet. Og da coronarestriksjonene ble fjernet økte reiselivsaktiviteten også i de tidligere ansattes eget hjemland. De fikk jobber nær venner og familie, og i et land som de kjenner både språk og kultur.

Andre hadde brukt tiden godt, til å skaffe seg jobber i andre næringer. Dermed ble det aldri noe av returen til reiselivet i Norge.

Det burde ikke komme som en overraskelse. Men det gjorde det allikevel.

Nå står vi ved starten av et nytt reiseår, med tusenvis av ledige arbeidsplasser. Jeg er nesten daglig i kontakt med bedrifter som har ubenyttede uniformer som venter på å bli fylt.

Men rekrutteringen har mislykkes, både i eget land og ifra utlandet.
Reiselivet har ikke klart å selge seg inn som en attraktiv næring. Gjennom hele pandemien har fremtredende reiselivsledere vært ensidig opptatt av å formidle hvor tøft og tungt reiselivet har det, hvor nær-døden bedriftene er - og hvor beinhardt og slitsomt det er å være i bransjen.

UATTRAKTIV OG USPENNENDE

Det kunne ikke vært gjort stort verre, med tanke på å få unge mennesker til å velge reiselivdelen av yrkesfag som fremtid for seg og en kommende familie. Hvem vil mønstre på ei skute som fremstilles som synkeferdig?

Reiselivet har klart å gjøre seg uattraktiv og uspennende. Det er godt gjort. Og skaden som har skjedd er stor og merkbar over hele landet. Fordi budskapet om en havarert næring aldri ble balansert med fortellingene om en av landets mest spennende arbeidsplasser.

Det er sjelden at noe ikke er reversibelt, og jeg har tro på at det er mulig å løse bemanningsproblemene hvis reiselivets toppledere skjønner at de må gjøre jobben selv og ikke fremstille seg selv og næringen som tapere og nedleggingstruet hver gang de får mikrofonen eller pr-avdelingen til disposisjon.

INTET NYTT UNDER SOLEN

Allerede i 1958 skrev Norsk Hotell- og Restaurantforbund at reiselivet i Norge var preget av liten inntjening og svak egenkapital. Det er med andre ord ikke noe nytt at reiselivet ikke er for «gutter- eller jentunger med egg i lomma“. Det ér tøffe tak i reiselivet.
Men det er også mye moro, masse moro,
Mange spennende opplevelser, menneskemøter som skaper minner for livet, og mange gode kolleger som venter like om hjørnet. Det er en næring hvor det er mulig å sette sitt personlige preg på jobben og arbeidsplassen hvis man vil. Det er stedet hvor man kan gjøre en forskjell.

Å SKAPE ET GODT INNTRYKK

Skal reiselivet lykkes med å snu minusdager til plussdager så er det flere ting som må på plass. Men aller først, og aller viktigst, trekke frem suksesshistoriene, menneskene og de gylne øyeblikkene. Og det haster.

Slik at man igjen får fullt lag på banen. Til beste for eierne, lederne og medarbeiderne. Og slik at gjestene får det de betaler for.

Om The Travel Inspector:

Odd Roar Lange er norsk reiselivsekspert og kjent som The Travel Inspector og en av Norges mest erfarne reiselivsjournalister.

Odd Roar er også fast bidragsyter med reisereportasjer og nyttige reisetips i Dagbladet og på forbrukersiden DinSide som er en del av Dagbladet og Aller Media