Nå må vi benytte sjansen - før det er for sent

(ODD ROAR LANGE): Norges samlede kystlinje er 100 915 km, noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada.
Flere steder langs denne kysten sitter det noen og drømmer seg tilbake til gamle dager. Som ikke var for så lenge siden. To år for å være nøyaktig.
Altså til sommeren 2019, da det igjen ble satt ny norsk rekord i cruiseanløp langs kysten.
Men dessverre ble det også satt en rekord i utslipp av blant annet CO2. For cruiseturister legger igjen minst penger på land og slipper ut mest CO2 av alle turistgrupper som kommer til Norge.

 I 2014 tjente norsk økonomi 2,3 milliarder kroner på cruiseturistenes direkte forbruk. Men i 2019 var dette tallet sunket til 1,8 milliarder. Av et totalt forbruk på hele 21,8 milliarder kroner.
Det viser Innovasjon Norge sin cruiseundersøkelse.
Skal vi la det fortsette slik?

Snyltere i sommersol

Årsaken er like enkel som den er fortvilende sett med norske øyne: Cruisenæringen slår charterbransjen ned i støvlene når det kommer til å få kundene til å legge igjen pengene hos seg selv.
92 kroner av hver hundrelapp som cruisegjester bruker havner i på kontoen hos cruiserederiet.
Det er genialt – for cruiserederiene. Og verken politikerne i kystkommunene, de kommunale havneselskapene eller selskap som Cruise Norway er interessert nok i at det skal bli endring.
De finner seg i stedet i at de må forhandle med et lite 17.-maitog av agenter og mellomledd som spiser av lasset - og som ikke gir noe tilbake.
Det lille landet Norge har svært sprikende interesser på tvers av de sektorene som jobber med cruiseanløp. Det er såpass sprikende at de ikke vet hva de andre holder på med. Til glede for cruiserederiene og deres eiere.

Cruisenæringen i Norge er meget gammeldags organisert, og det meste skal gjøres slik det har vært gjort i alle de 35 årene jeg har fulgt både norsk reiseliv generelt og cruisebransjen spesielt.

Derfor skal du ikke stole på dem

Cruisenæringen selv er ikke til å stole på. Det er pengene og makta som rår, og det er dessverre ingen lysning i sikte.
I fjor sommer fikk kun to rederi tillatelse til å seile med cruisepassasjerer langs Norskekysten. Det gikk galt for dem begge.
Hurtigruten endte med fjorårets store koronaskandale, og Brynestad-eide Seadream ga blaffen i lovverket og lokale krav og satte i land passasjerer der de ikke var ønsket.
Dette er dessverre bare begynnelsen. Det kommer til å skje igjen dersom de ikke stoppes.

Stille før stormen

Cruisenæringen har ikke hatt noen særlig glede av koronapandemien. Men de kan i det minste glede seg over at cruisedebatten som de kom dårlig ut av hver eneste gang, endelig stilnet – for en stakket stund.

Det skaffet dem et pusterom der de kunne lade om kanonene på dekk, og være klare til nye angrep fra omtrent alle kanter.
Er det noe sjøfolk vet så er det at det ofte er helt stille … før stormen braker løs.
Og to ting er brennsikkert:
Cruisekritikken kommer til å blusse opp igjen – og næringen selv kommer til å håndtere den dårlig - fordi de har et dårlig produkt.

 Er landstrøm redningen?

Cruisebransjen slik vi kjenner den, er i ferd med å havarere. Fordi Norge og andre land ikke lenger ønsker de gigantiske cruiseskipene velkommen til de mest attraktive havnene. Gigantene forurenser, skaper overturisme, ødelegger infrastruktur, kultur og natur. Og bildene av skipene er blitt elendig reklame for destinasjoner som egentlig har gode produkt til salgs.

Cruiseindistriens tunge aktører stikker selv av med pengene.

De bidrar ikke til et bærekraftig reiseliv – som skal være bra for økonomien, bra for gjester og fastboende – og sist, men ikke minst: bra for klima og natur.
Nå ropes det på mer landstrøm. Men landstrøm kan ikke redde cruisebransjen slik vi kjenner den i dag.
Det er en bransje som har ristet i dødskrampe i flere måneder. Og en turisme som omtales med forakt av stadig flere. På nettsidene til de store cruiseselskapene hagler kritikken, både fra tidligere passasjerer og fra andre.
Det må mye mer enn landstrøm til for å redde næringen. Den må gjennom en fullstendig omlegg fordi den for lengst er utgått på dato.
Landstrøm kan imidlertid fremtvinge en helt ny cruisenæring som igjen kan bidra til økning i den lokale verdiskapingen.
Det er opp til den enkelte kommune å legge til rette for den muligheten.
Men det må både være i nasjonal interesse og en nasjonal oppgave å sørge for at vi kun tiltrekker oss t turister som virkelig er takknemlige for at de får besøke Norge.
Og ikke at vi igjen ender opp med kystkommuner som skal være takknemlig for at turistene vil besøke oss uten forpliktelser.

 Hva skjedde med Norges stolthet?

Både lokalt og nasjonalt må det stilles krav til, og legges til rette for, en ny stolthet og lokalt eierskap innen cruisenæringen, slik at det skaper nye arbeidsplasser til nordmenn som har lyst til å jobbe med norske reiselivsprodukt.

I dag er det pinlig å høre ledere og politikere snakke om at norske reisemål er i verdensklasse, mens sannheten er at varene og tjenestene selges og gis bort som om det var et lurvete piratprodukt fra Asia.

Det er ikke til å undres over at det er vanskelig å skaffe norsk arbeidskraft til reiselivet.
Cruisenæringen og det meste av det øvrige reiselivet har ensidig være opptatt av volum og vekst, ikke av klokskap og varig vern. Av det som gir det de egentlig drømmer om: verdiskaping.

De sterkeste stemmene har jublet for rekorder og ekspansjon, samtidig som de har overdøvd dem ønsket å gjøre festtaler til virkelighet: at Norges skal bli attraktive for færre men bedre betalende gjester, som blir her over lengre tid – og som bidrar til norsk verdiskaping.
Norge har 100 915 muligheter til å gjøre noe annet og bedre enn det som ble gjort frem til 2019. Og det er tusenvis av gjester som er villige til å komme hit og betale godt for det.

Norge = cruiseskam

Dersom Reiselivs-Norge skal lykkes med å unngå å gi ordet cruiseskam et ansikt, og fortsatt være tilby anløpshavner for skip som burde vært sendt til opphugging er det tvingende nødvendig med action np.
Havneselskapene, destinasjonsselskapene, cruiseagentene og andre impliserte må et felles og strengt regelverk å forholde seg til.
Og få en felles forståelse for kursen videre.
For frem til og med 2019 var de i ferd med å kjøre produktet sitt - og andres - i grøfta.
Og alt for mange av dem sitter akkurat nå sammen med styret sitt og venter på at pandemien skal gå over slik at de kan jobbe som før.
De har åpenbart ikke lært noe som helst av det som traff dem og forstått at de selv er en del av problemet.
Nå må noen andre fortelle dem det:
At det virkelig å haster, og at gårdsdagens cruiseindustri har nemlig havarert.