I en kasse på loftet - der historiene fortsatt finnes

(ODD ROAR LANGE): Det er onsdag 6. juli 1984. Klokka er 00.45 da 43 år gamle Carl Ronald Boenish fra den amerikanske småbyen New Castle i Pennsylvania tar tre skritt frem og sparker fra mens han kaster seg fremover og utfor kanten av Trollspiret i Romsdalen.
Han faller som en stein mot ura under Trollveggen, 1200 meter ned.
Den svært erfarne basehopperen venter i 12 sekunder før han trekker i snora som utløser fallskjermen.
En verdensrekord i fritt fall i et basehopp (fallskjermhopp fra et fast punkt, ikke fly eller helikopter) er gjennomført.
Til enorm lettelse og glede hos både Carl og hos den 19 år yngre kona Jean Boenish som gjennomførte det samme hoppet som Carl denne natta.
Senere samme dag tar helikopteret med registreringsnummer SE-HLT av med ekteparet ennå en gang opp mot fjellet. Og det er klart for nye rekordhopp, der Jean setter verdensrekord med 17 sekunder.

Bildene: Jean og Carl Boenish forbereder verdensrekordhoppene i Trollveggen 6. juli 1984. Alle foto: Odd Roar Lange (klikk på bildene for å se dem i større format)

Reiser ikke hjem

Ekteparet, som hadde privat losji hos Martha Grüner og hennes «Grüner Overnatting» på Åndalsnes, hadde egentlig planlagt å reise hjem fra Romsdalen dagen etter rekordhoppet sammen med TV-teamet fra ABC.
TV-teamet hadde tilbrakt over en uke i Romsdalen for å filme rekordhoppet til tv-show med den britiske tv-stjernen David Frost og hans program «That´s Incredible» og de ville ikke pådra seg unødige kostnader.
Derfor: en rask hjemreise fra Romsdalen.
Men Jean og Carl hadde hadde fått nye venner i fjellklatrermiljøet i Romsdalen og ville ha noen dager ekstra sammen med dem. Martha Grüner og hennes sønn Frank, hans kone Anita og deres lille sønn Trond var blant disse.

Fred Husøy var allerede en legende i bygda, sin unge alder til tross.
Bodil og Anders Randers Heen var klatreseniorer med flere bragder bak seg og av alle var de regnet som ekte klatreveteraner.
De to var fascinert over Boenish´s ekte kjærlighet til fjellet, selv om den var på en annen måte en den de selv hadde.
Brødrene Einar og Arnstein Myskja, som begge var på omtrent samme alder som Jean, var også nye og gode venner. Og var med på toppen under basehoppene fra Trollspiret 6. juli 1984. Du kan se deres bilder her. Det siste bildet i serien er Einar Fride Myskja under Stabben noen minutter før Carl hoppet den 7.juli 1984.

Det startet her

Noen timer tidligere, om kvelden den 5. juli, klatrer de Jean og Carl om bord i Heliflyg sitt 14 år gamle Bell205A-1-helikopter. De smiler og er i godt humør. Begge er erfarne basehoppere. Ingenting kunne gå galt dersom de fulgte oppskriften uten å ta ekstra sjanser.
De flys opp til landingsplassen oppe på det verdensberømte fjellmassivet. Der finske Jorma Öster fire år tidligere hadde basehoppet fra Bruraskaret som den første i verden.
Herfra var det 600 meter loddrett fjellvegg. Trygt nok for basehopping, med den tids utstyr (i dag brukes vingedrakter som løfter hopperen ut fra fjellet).
Utsprangspunktet skulle senere få det legendariske fjellvegg-diktet malt på en stein:
Man small.
Why fall?
Ground Call.
Thats All…

På bakken

Nede på bakken, hvor landingen skulle gjennomføres, ventet et stort publikum. Lokalbefolkning fra Åndalsnes og Raumabygdene, som i årtier hadde blitt vant til drama, suksesser, bragder, fiaskoer, liv og død i Trollveggmassivet. Nye ruter ble klatret, noen med suksess, andre måtte gis opp. Her kan du lese om noen av høydepunktene.
Dette ville de ha med seg. Med kikkert, kamera eller bare ved å være der.
Jorma Östers hopp i 1980 startet en ny tidsregning for Trollveggmassivet: Tiden før og etter basehopping. Det var klart for nye helter, nye myter, nye legender og mer drama.
For en 17 år gammel frilansjournalist som meg, bosatt i Molde, fem mil unna, var klatremiljøet og basehoppmiljøet som en magnet.
Noen års erfaring fra friluftsliv via speideren, og vilje til å ofre skoledager og -uker ved gymnaset til fordel for ventetid med kamera under fjellveggen, var nok til å overbevise redaktører om at det var meg de skulle sende når alarmen om «noe skjer i Trollveggen».
Og dersom de sendte noen andre så dro jeg av gårde allikevel. De kom garantert ikke til å hente meg hjem. Med flaks og litt teft, og etterhvert erfaring og gode kilder, kunne jeg kanskje plassere meg på smartere steder enn andre?
Jeg fikk være der i fred, under fjellet. Mens min mor trodde jeg var på skolen.
Hadde jeg litt ekstra hell så ville hun ikke legge merke til navnet mitt i lokalavisa …

Akersgata venter

Dét gjorde man imidlertid i VG, som trengte en ung og entusiastisk frilansfotograf med pågangsmot, og som ikke skrev timelister med gaffel. Men som var mer opptatt av å være der historien skjedde, som kunne formidle den uten å irritere seg over noen titalls timer under Trollveggen når tåka tettet seg til.
Og som senere skulle ende opp med over 20 år hos konkurrenten i Akersgata.
Man tror ofte livet er full av tilfeldigheter. Kanskje er det ikke så tilfeldig som man tror?

Hva skjedde?

Derfor var jeg der også fire år senere, nå 21 år gammel, den 5. juli 1984, da Jean og Carl tok plass i helikopteret. Da de noen timer senere hoppet og landet trygt ved foten av fjellet. Og da Carl neste dag, i all hemmelighet fikk med seg Arnstein og Einar Myskja som lokale guider til Bruraskaret. Carl ville gjerne ha et bilde av loggboka for basehoppere som hadde skrevet seg inn der. Carl hadde pakket fallskjermen med seg, i tilfellet gode hoppforhold ga en mulighet til en rask retur. Uten risiko. Mens Jean valgte å være i bygda hos vennene hos familien Grüner.
Og ante ikke noe om at Carl etter fotograferingen gikk sammen med Arnstein og Einar til fjellet Stabben litt lenger øst for selve Trollveggmassivet.
Her, mens ettermiddagen er i ferd med å bli kveld, velger Carl å ta et hopp fra Stabben. Ingen har gjort det før ham. Han vil være den første.
Carl gjør seg klar, mens brødrene er plassert 30 meter under utsprangstedet med kamera, for å sikre unike bilder.
Men så går noe fryktelig galt. Carl hopper, og faller i fem sekunder før han treffer fjellveggen. Han blir liggende livløs ved snøkanten flere hundre meter under utsprangstedet.
Myskjabrødrene er sjokkert over det de har vært vitne til og kaster i fortvilelse kameraet utfor fjellet. Redningstjenesten varsles og en stor redningsoperasjon starter - bare halvannet døgn etter at det ble feiret med champagne i Romsdalen.
Senere samme kveld blir Carl Boenish, som regnes som basehoppingens far, hentet ut. Carl er død.
Ambulanse frakter kroppen hans til Molde, hvor Jean dagen etter må ta avskjed med sin avdøde mann i kapellet i underetasjen i Molde Sykehus.

Bildene: Sea King-helikopteret er på på plass og skal snart hente den døde Carl Boenish fra fjellsida under Stabben. Dagen etter må kona Jean ta farvel med ektemannen i kapellet ved Molde Sykehus. Alle foto: Odd Roar Lange (Klikk på bildene for å se dem i større format)

Det er ikke slutt

Mandag 9. juli, to dager etter dødsulykken, er Jean Boenish på fjellet, på Stabben, hvor hennes mann to dager tidligere gjennomførte sitt siste basehopp.
Tekniske undersøkelser viser ingen feil med utstyret. Jean tror ulykken skyldes at han enten ikke pakket om fallskjermen, siden hopp fra Bruraskaret og Stabben, krevde ulik pakking. Eller fordi han utløste skjermen 30 meter for sent …
Jean blir tatt vare på, som et familiemedlem hos familien Grüner. Og når Jean den 10. juli basehopper sammen med amerikanske Erik Fenz fra Bruraskaret setter hun et slags punktum med det som omtales om «enkespranget». I ærbødighet over hva mannen har utrettet. Fra da han oppdaget gleden av å prøve hangglider til han satte verdensrekord i basehopping i Romsdalen. Han var en pioner.
Det handlet om å ære alle han hadde møtt og inspirert. Fra den spede starten og til den ulykksalige dagen da han blir den første basehopperen, og fortsatt den eldste, som omkommer under basehopping i Trollveggmassivet (Stabben er ikke en del av selve Trollveggen).
Derfor donerer Jean senere gifteringene til seg og Carl til Tindemuseet på Åndalsnes.

24 år gamle Jean Boenish reiser deretter hjem til USA sammen med kisten med sin døde mann.
Triumfen i Trollveggen endte med tragedie. Men det er ikke slutt. Historien er ikke over.
For mange år senere møter hun Marah Strauch, som senere skal bli en nær venninne - og som produserer kinofilmen om Carl Boenish: Sunshine Superman.
Filmen har utendørspremiere under Trollveggen 29. august 2015 - en seanse som er gripende for mange.

Turen på loftet

Påsken 2020 tar jeg en tur på loftet. Jeg gjør sånn innimellom. På loftet har jeg kassevis med gamle bilder, notatblokker, utklipp, bøker, hefter - og jeg vet ikke hva.
Til forundring for familien. Men, det er kassevis med historier. Det er her jeg har lagret bildene av Carl og Jean Boenish. Bilder som har vært vist før, og bilder som ikke har vært vist. Av ulike grunner begge deler.
Det er noen av disse kassene som er årsaken til at jeg dro til Oslo, senere ble reisejournalist - og fortsatt er reisejournalist.
For alt handler om reiser. Noen korte, noen lange. Noen er avsluttet, noen fortsetter, noen har ikke startet ennå.

Bildene: Jean Boenish feilberegner landingen etter enkespranget som hun gjennomfører sammen med Erik Fenz fra Bruraskaret i Trollveggen tirsdag 10. juli 1984 (Klikk på bildet for å se det i større format)

Det er så mange historier som ikke er fortalt. Det er ikke alle som skal fortelles. Men noen skal det.
Som historien Carl og Jean Boenish. En av tusenvis. Men allikevel den ene.
Det var seks dager som endret manges liv. Og som endret litt av historien om Romsdalen.