Kan vi gjøre noe sammen for å få det litt tryggere?

(ODD ROAR LANGE): Jeg er ikke redd når jeg reiser. Jeg har dratt på hundrevis av reiser, noen korte og noen lange. Jeg har vært på reisefot tusenvis av døgn de siste tiårene. Det går alltid bra.
Jeg er ikke redd når jeg går over bydelen Grønland i Oslo. Nå er Grønland strengt tatt en del av bydel gamle Oslo, men omtales ofte som en egen bydel.
Jeg er ikke redd når jeg besøker Malmø i Sverige. Og jeg er heller ikke redd når jeg besøker Nørrebro i København.
Selv om byene og bydelene gjerne omtales i medier i forbindelse med opptøyer og bråk.
Jeg innrømmer at jeg var litt svett da jeg havnet i en uopplyst bakgate, nærmere et smug, i en bakgate i byen St. Louis i Senegal - med både kamerabag og pc-bag - som en vandrende skattekiste. Plutselig var jeg omgitt av fire-fem lokale menn i 20-årsalderen, som ville vise meg vegen til hotellet mitt. Jeg burde visst bedre.
Knappe fem minutter senere stod både jeg og mine nye «guider» inne i hotellresepsjonen. Og den ene av dem var til stor hjelp da det viste seg at nattevakten bare kunne fransk, mens jeg bare kunne engelsk. Det gikk fint, selvsagt.

Det handler om …

Jeg er ikke redd når jeg forlater restauranten i Rio de Janeiro og setter kursen tilbake til hotellet. Men jeg vet nok om hva som kan skje, så jeg lar alle verdisaker ligge igjen i hotellsafen, kler meg normalt, oppfører meg som en vanlig turist som ikke vekker oppsikt. Og tar helst en taxi som er bestilt fra restauranten. Dumdristighet har har aldri vært min greier.
Det handler om å være fornuftig.
Jeg har aldri blitt ranet, aldri blitt truet, aldri opplevd ubehageligheter som har vært større enn ethvert voksen menneske skal kunne håndtere.
Det handler om å være forberedt.
Jeg har aldri blitt behandlet dårlig av andre mennesker når jeg har vært på reise. Jeg har aldri takket nei til en invitasjon om å spise middag med lokalbefolkningen. Jeg har aldri sagt nei da den lokale restauranteieren ville ta med barna mine inn på kjøkkenet for å vise hvordan maten ble laget, eller ville vise dem nabohuset eller naboens katt. Jeg har aldri takket nei til å smake på hjemmelaget mat, uansett hvilket land jeg har vært i.
Det handler om å ha et åpent sinn.

Dette skremmer meg

Internett har gjort det enkelt og spennende å reise via datamaskin, nettbrett eller mobiltelefon. Jeg innrømmer at jeg ofte reiser ved hjelp av Google Earth - verdens mest detaljerte globus. En fantastisk virtuell reise som hjelper meg med reiseinspirasjon og reisefakta (selv om bildene ikke alltid er helt oppdaterte).
Men en reise på det grenseløse internettet betyr også innsyn i hva andre mener. I kommentarfelt, nettfora, alternative nyhetssider og alternativ faktaspredning.
Det er her jeg blir redd. Fordi Facebook spesielt, og sosiale medier generelt, har gjort verden mer utrygg.
Jeg har ikke opplevd hat når jeg rusler over Grønland p kveldstid. Men jeg opplever det på Facebook.
Jeg har ikke opplevd hat i Malmø. Men jeg opplever det på Facebook.
Jeg har ikke opplevd hat i Rio, Amman, Manila, Longyearbyen, Swansea eller Tegucigalpa.
Men jeg opplever det på Facebook.

Hva fører det til?

På facebook oppfordres vi til deling. De glade historiene, de om varme, vennskap, forståelse og raushet deles gjerne.
De som nører oppunder rasisme, fremmedfrykt, misforståelser, falske nyheter og falske fakta deles mer enn gjerne.
Det snakkes om ekko-kammer, som om det var noe nytt. At vi følger «venner“ og nettsteder som er enige med oss. Dette er ikke noe spesielt for Facebook. Det er høyst menneskelig, og slik vi har gjort det siden vi ble født. Vi trives best sammen med venner og meningsfeller.
Og mistrives hos de andre.
Rundt juletider ser vi imidlertid tilløp til et varmere samfunn på Facebook. Vi oppfordrer hverandre til raushet, økte tålegrenser, varme og nestekjærlighet. 2. januar synes det dessverre som om alt glemt.
Jeg tror alltid jeg er godt forberedt når jeg åpner kommentarfeltene rundt tema «klima», «innvandring», «islamisering», «politikerforakt» etc.
Men jeg blir alltid redd når jeg leser hva som skrives, deles, påstås, kreves og hates.
Jeg blir redd for holdningene - og for mengden.

Hva kan du gjøre?

Det kan være flere gode grunner til å reise mindre. Men det er enda flere grunner til å reise mer. For jeg tror at å reise er en god vaksine mot hatet som har vokst frem.
Reis til Jordan, til Albania, til Spania, til Sverige, til Setesdal eller til Haparanda. Reis til Dublin, Khao Lak, Løkken eller Berlin. Eller reis et annet sted.
Når du er der: Husk å a en tur til en annen del av reisemålet enn du opprinnelig hadde tenkt. Forlat den «trygge stranden» på Gran Canaria for en dag eller to. Eller spis middag på restauranten som de lokale spiser på i stedet for all-inclusive-restauranten når du er på Kreta.
Gå på en fotballkamp mellom de lokale tredje-divisjonslagene når du besøker Vilnius. Ta en kikk inn i en kirke, en moske og et tempel.
Prat med noen. Prat med dem. Et vennlig smil er den beste nøkkel. Noen hyggelige ord eller et nysgjerrig spørsmål åpner for det mest forunderlige og uforglemmelige vennskap.

La oss gjøre det sammen

Jeg tror det er flest elskere og færrest hatere her i landet. Vi kan være uenige om det ene og det andre. Men vi trenger ikke hate, mistenkeliggjøre, frykte eller å være redde. Ingen liker å være redde. Men noen ønsker å gjøre oss redde. La oss gjøre det litt vanskeligere for dem i 2020.
«La oss prate mer sammen, respektere litt mer, «like og dele» litt mindre de tingene som kan skape uro, frykt og mistrivsel.»
La oss reise mer, lære mer, få flere venner. Jeg vet at du kommer til å like det. Og det vil gjøre oss til bedre mennesker.